MariaMadam

I Norge er man stort sett nokså stabile. Mentalt sett. Man er aldri fullkomment lykkelig som nordmann, til det har man for mye penger, og det er nok litt for mørkt og kaldt for de fleste.

Nordmenn har sjelden eksistensielle kriser og eksistensiell angst. Man er litt sliten og lei, men det går over, eller man blir en sutrete gammel kjerring. Eller gubbe. Som ingen tar seriøst.

Ute i verden ser det ut til å være annerledes. Tilværelsen faller ikke så lett. Man føler ekstra mye.

Noen mennesker er alltid i limbo, alltid i krise, alltid i tvil om både nåtiden og fremtiden. Noen bryter sammen, andre blir numme og følelsesløse. Noen drar til fjellene, andre må gå seg vill i storbyen.

Det har vært en tung vinter for mange. Også for meg, på mange måter.  Da har det vært spennende å se hvordan noen mennesker balanserer det hele for deg. Når du er nede, er de oppe. Mens andre igjen følger din nøyaktige syklus. På den måten slipper man aldri unna disse krisene, tankene, som ser ut til å komme både sterkere og oftere. Rart er det også at man ikke har noen ting å si til dem som er i samme situasjon som du er, eller har vært. Hvor individuelle følelser og opplevelser er selv om de til syvende og sist stammer fra det samme. Kanskje er det en urfølelse, et urinnstinkt. Et innstinkt kan det vel strengt tatt ikke være, siden det er en tankeprosess, eller en reaksjon på en tankeprosess. Kanskje er det URTANKEN? Den som gjør mennesket til menneske og ikke dyr?

Da jeg var på vei opp, var hun nede. Det var han også. Mailen jeg fikk var tung å lese, den var det ærligste og såreste jeg har sett på lenge. Da jeg snudde nedover igjen, var han andre der også. Vi følger hverandre. Innen søndag bør jeg være oppe igjen. Forhåpentligvis er også han det, da.

Hun er på vei oppover nå. Kanskje betyr det at han første også er det? Jeg tror på balanse, jeg tror på positive og negative krefter som holder det hele sammen. Noen mennesker skal støtte og styrke deg, andre skal utfordre deg og sørge for utvikling.

Økonometriens oppgave er å la meg nå en ny bunn, for så å kunne kjempe meg opp, for å kunne legge merke til og sette pris på det jeg virkelig ønsker å gjøre. Akkurat nå er det å sette meg på et fly til India og glemme alt som har med Augmented Dickey-Fuller tester å gjøre. Bare VÆRE.  

 

I dag har leg skrevet flere betaer, tetaer og deltaer enn noen gang før. Jeg har fått en ny interesse for korrupsjon og dets implikasjoner for økonomisk vekst. Jeg har drukket mengder med kaffe, jeg har sittet i solen mens øynene rant - så lyst har det ikke vært på lenge.

Jeg har planlagt essayer, tatt mental notes til fremtidige litterære prosjekter, jeg har gledet meg til middag meg alle vennene mine på Afghan Kitchen i kveld. Jeg har handlet mat, kjøpt en fantastisk bok, jeg har mislyktes i å kjøpe togbilletter.  

Men før alt dette så jeg et menneske dø.

Jeg spiste frokost mens jeg så på at et menneske døde. Jeg hørte hylet, jeg så ambulansene komme, veien bli sperret av, trafikken stoppet. All trafikk stoppet. Så stille ahr det aldri vært her før. Til helikopteret komme. Jeg så lastebilsjåføren tenne sigarett etter sigarett før han satte seg tilbake i førerhuset sammen med en gulkledd politimann. En annen plukket opp det som var igjen av sykkelen.  Kastet skoene i grøften. De går rundt og rundt og rundt ham mens han ligger der helt stille. Helt helt stille. I femten minutter ligger han stille, mens jeg spiser pitabrød med Philadelphia-ost på.  Han beveger plutselig på armene. Men det skulle ikke vare.

Så gikk vi til skolen, Andrew og jeg. Litt stillere enn ellers. Men i dag er i grunnen en helt vanlig dag.  

Jeg er helt tom. Tom tom tom. Ingenting å fortelle om. Kun det trivielle. Som hva som er i kjøleskapet mitt. Druer og eplejuice. En halv cheddar.
I fryseboksen har jeg frosne reker, men jeg har ikke nok peanøttsmør til å lage Satay-saus. Erica kommer med taco til middag.
Hvor spennende er dette?

Jeg skulle ønske jeg var anonym her, da kunne jeg fortalt om umoralske tanker, spennende mennesker og nye erfaringer. Men det blir for gjennomsiktig her.

I stedet får man tro at jeg kun tenker på landbruksreformer og redistribusjon i India, Verdensbankens lånebetingelser og hvordan de har endret seg siden 2005, hvordan valutakursen kan overskyte selv om man antar rasjonelle forventninger og hvorvidt Thailand oppfyller kriteriene for vellykket bruk av læringsrenter. Vi kan tro at dette er alt som foregår i hodet mitt for tiden. At utover det har jeg ingen drømmer, ambisjoner eller planer. Ingen følelser, ingen lengsler og ingen nye teorier om mellommenneskelige forhold.

Når jeg blir stor skal jeg ha slike tanker og dele dem med verden.  

Ja, det har vært stille fra meg i det siste. Både fordi jeg ikke har visst hva jeg skal si, og fordi det har skjedd en hel del.
Semesteret nærmer seg nok en gang slutten, og jeg kjenner presset bygger seg opp - fire oppgaver skal leveres inn i slutten av mars, og deretter gjenstår kun eksamener.  

Mye har skjedd siden sist egentlig, men jeg har ikke kontroll over det selv, så kan vel heller ikke si så mye om det. Noe har vært helt fantastisk, bedre enn forventet, og noe ganske grusomt. Og aldri har vel fremtiden vært så usikker som den er nå. En hel mengde "Hva om .. ", "Men kanskje .. " og "Hvis bare .. " flyter rundt meg nå. Spørsmål jeg ikke kommer til å få svar på med det første.

Sånn er det. Mer kommer når jeg får strukturert tankene, eller får svar på spørsmålene mine.  

Instead of words for the day, I give you this.

 

Trodde du at dagen i dag startet bra? At livet ditt er fint? Jada, det er det sikkert. Men her er litt statistikk, bare for å sette ting litt i perspektiv.

I den fattigste femtedelen av verden før 200/1000 nyfødte barn. I den rikeste femtedelen; 4/1000.
2 millioner barn dør hvert år fra dehydrering etter diaré. Medisinen koster 10 cent.
3 millioner barn dør hvert år av lungebetennelse. En fem dagers kur mot antibiotika koster 25 cents.
8 millioner barn dør hvert år av mangel på Vitamin A. Alt de trenger er én kapsel hver 6. måned.

Timbuktu i 1987: 1 av 3 barn hadde diaré over en vilkårlig to-ukers periode.
41% av barna fikk ikke leve til de var 5 år gamle.

1/4 av de fattigste landene hadde tørke og hungersnød over de siste 30 år. Ingen rike land opplevde dette.
Kaloriinntaket i den fattigste femtedelen er 1/3 lavere enn i den rikeste, og i de aller fattigste landene
er halvparten av barna uvanlig korte og underutviklede på grunn av manglende næring.

I de fattigste landene arbeider 42% av barna mellom 10-14 år, mot 2% i rike land.

200 000 barn arbeider for tiden som barnesoldater.

Det var bare det jeg ville si.

(Kilde: The Elusive Quest for Growth - William Easterly)

En del av menneskene jeg snakker med daglig kjenner jeg ikke i det hele tatt.
Det vil si, jeg vet ingen FAKTA om dem, ingenting utover det som gjelder for dem
akkurat nå.
Hvilke spørsmål stiller du dem? Å spørre om familie, skole og ambisjoner er kjedelig
i lengden. Jeg vil ha noe morsomt og kreativt utover det.
Hva ville du spurt om, for å virkelig å vite hva dette mennesket er "verdt"?
 

Da vender jeg snuten mot fotballøyen igjen. Tre uker i Sandnes er over for denne gang, og det er egentlig helt greit. London har kanskje ikke levd helt opp til forventningene, med altfor mye fokus på skole, og lite fun and games. Men med ny døgnrytme forhåpentligvis på plass innen en uke, skal dette mønsteret endres. Sandnes har heller ikke levd opp til forventningene denne gang. Og mindre så hver gang jeg kommer hjem. Vennene jeg skal treffe er aldri så tilgjengelige som du forventer, noen er ikke lenger interessert, og andre har rett og slett sluttet å komme hjem til jul og andre ferier. Voksne, er de blitt. Regn har falt fra himmelen hver dag. Sandnes kler ikke regnet. Sandnes om sommeren, med bading på Lutsi og reker og grillmat, det kan jeg leve med. Selv om jeg bør huske at også det var kjedelig i fjor .. Men illusjonen er der, litt, enda. Jeg vet ikke når jeg kommer hjem igjen. Kanskje blir det til påske. Kanskje blir det en liten tur til sommeren. Og kanskje ingen tur i det hele tatt - skolen tar mye tid. Det er ikke så mye igjen her. Men hvem vet, kanskje flytter jeg hjem for godt igjen til høsten? Jeg vet ikke. Jeg venter på gode tilbud og lys som skal gå opp for meg. Et hint om hvor det gode liv befinner seg, og hvor mine venner velger å plassere seg, og hvem jeg skal følge. Men nå drar jeg altså, "hjem" til London. Muligens uten internettforbindelse en stund. Jeg kommer ikke til å være død, bare litt borte. So long ..

Da var det kanskje på tide med en nyttårsoppdatering fra min side også. Hva skjedde i 2006? Jo, en jævlig masse, faktisk.

2006 var det året jeg tilbragte minst tid i Norge. Året med høyest gjennomsnittstemperatur for min egen del (men det er vel ikke så imponerende nå når det gjelder for alle nordmenn). Det var det tørreste året noensinne (det kan hvertfall ikke gjennomsnittsnordmannen skrøyte på seg). Det mest forurensende året.

Spennende, frustrerende, slitsomt, interessant og kjedelig på en og samme tid. Uforglemmelig.

I januar satte vi avgårde mot New Delhi, med mange forventninger. Om de ble innfridd er litt usikkert, da India aldri vil være som du tror. Oppholdet ved JNU fikk en turbulent start med manglende bolig, manglende oppfølgning fra UiB og heller lite samarbeidsvilje fra JNUs ansatte. At temperaturen falt ned mot 0 grader om natten var det ingen som hadde forberedt oss på, og at det betyr 0 grader inne når strømmen går (og helst når strømmen er der også!) ble en liten overraskelse. Å måtte stå opp tidlig for å rekke å fylle bøtten sin med varmt vann ble en vane.

Februar så tidenes første feiring av Samenes nasjonaldag på indisk jord. Mange fant og mistet og fant og mistet kjærlighet. Noen tøyde de indiske sosiale normene, og vil aldri bli glemt.

I mars ble det sjelefrelse i Rishikesh, og oppmuntringstur til Goa. Fire skandinavier og en amerikaner på tur, uforglemmelig. Ambassadøren kom på besøk, og indere oppdaget lykken i vafler og brunost.

April var preget av Hotel Cæsar og litt angst, og deretter ut på tur. Shimla først, så videre til Dharamsala, Manali, Naggar og høye fjell. Eller var det i mai? Avkjedsdrinker og middager ble holdt opptil flere ganger. Å sove i våte senger med mygg rundt ørene var ikke lenger et problem.

I mai var skolen slutt, og alt var fryd og gammen. Nei, det var vel ikke det. Å reise i India tar på, og Norge ble et vakrere minne enn noen gang før (eller senere?). Nok en pilgrimsreise ble foretatt, denne gangen til Varanasi, pass, lommebøker, mobiler og dagbøker ble borte, og vi fikk et herlig møte med indisk politi. Siste dagen i India ble tilbragt på ambassader og kontor, ingen shopping ble unnagjort, og jeg sovnet på flyet for første gang i mitt liv, fullstendig utmattet.

I juni var jeg hjemme igjen. Det ble litt annerledes. Ting man hadde sett fram til i lang lang tid ble unnagjort, og levde (desverre?) opp til forventingene.

Juli var jobb jobb jobb, bursdagfeiring med celebre gjester fra Oslo, Egersund, Bergen og Osterøy. Leif og Marit ble mann og kone. Jeg fikk endelig bekreftelse på skoleplass i London.

I august jobbet jeg netter og oppdagte de merkelige kroppslige effektene det har. Alle andre dro fra Sandnes, mens jeg ventet på å få dra.

I september rykket jeg opp igjen, denne gang for å slå rot i London. Jeg flyttet inn i 1 Penton Rise i Angel/Islington, og ble heldigvis straks kjent med meget hyggelige mennesker fra det store kontinentet kalt Amerika. Etterhvert dukket europeerne opp også. Mattekurs ble gjennomført, men ikke med stor bravado. Åshild besøkte.

I oktober var man flittig student, og fremdeles ivrig etter å oppdage London.

I november begynte man å bli stresset og lei, og man hoppet på flyet til Portugal sammen med seks gode venner. Shopping, portvin og vandring gjennom vakre gater. Maria og Guro så Chicago i musikalform, og vil være glamorøse morderinner.

I desember oppdagte man gleden ved burlesque, korsetter og fjærboar, man mistet fornuften med jevne mellomrom (hyppige, egentlig), jeg dro hjem til Sandnes en liten tur, og innså livets realiteter og bestemte meg for å ta fornuften tilbake. Mesteparten av tiden ble tilbragt foran en skjerm, mens "økonomisk liberalisering", "industrialisering" og "velferdsteoremer" danset foran øynene mine. Men man var også med på Scavanger Hunt, et stort høydepunkt. Neste år er det pallplass. Eller hvertfall topp ti.

Det var mitt år. Fem måneder i India, fire i England, tre i Sandnes. Hvordan 2007 blir er enda mer usikkert .. Da er jeg ferdig utdannet og må velge helt selv hva jeg skal gjøre med livet mitt. En dose flaks er bestilt.

Godt nyttår!

What? Både Krokodille-Steve og Jan Werner dør i løpet av to uker. Det er mer enn litt mystisk.