MariaMadam

På vei til siste eksamen, Andrew og jeg.

 

 

Et år med nitidig lesing og studering munner ut i 16 spørsmål. 8 eksamener, 2 timer. 16 timer, 16 spørsmål.

En smakebit?

"Recent developments in the quantitative investigation of inequality have not improved our understanding of the relationship between inequality and growth. Discuss"

"Should industrial policy only be concerned with further liberalisation of markets? Explain your answer." 

"What light do the two fundamental theorems of welfare economics shed on the workings of a market economy?"

"To what extent does the information theoretic approach to microeconomics break with the traditional neoclassical approach and with what results?"

"Under what circumstances, even in the presence of rational expectations, might a model of exchange rate movements give rise to overshooting? What are the implications of ths for exchange rate policy?"

"Whilst the theory underpinning IMF Financial Programming has evolved, it has alwas been too little, too late. Discuss."

"Evaluate the claim of Acemoglu and others that stable property rightsand low expropriation risk are necessary preconditions for economic development"

og 

"Explain how corruption may be related to different types of state failure. How does your analysis help to prioritise the aims of anti-corruption policies in developing countries?"

Men så er det ferdig. En sommer med oppgaveskriving gjenstår.  

 

I morgen skal jeg ha eksamen i "Growth and Development". I morgen må jeg vite hvorfor mange er fattige og hvordan vi kan gjøre dem rike. Men hva sier mannen i gata? Hva tror dere som ikke studerer utviklingsproblematikk? Hva skaper fattigdom? Hvem er de fattige? Hva kan løfte dem ut av fattigdommen? En morsom oppgave for meg som sikkert sitter på andre svar enn dere. Kanskje ikke så morsomt for dere som ikke bryr dere særlig om slikt, men gi meg noen tanker likevel? Så kanskje jeg gir dere svaret.

Våkner. Leser gjennom White’s test, Park’s test, Goldfeld-Quandt test .. Ikke Breusch-Pagan test. Noe jeg skal angre på senere.

Går til skolen med mine kjære romkamerat Andrew. Vi sier ikke så mye. Jeg har Norrøna jakke og en altfor stor og vid joggebukse. Ikke bunad. Det regner. Jeg blir helt gjennomvåt innen vi kommer til skolen. Typisk søttende mai.

Eksamen. Ser de første ansiktene på fremste rad, skjønner at noe er galt. Hvor er Whites test og Park test? Breusch-Pagan? Det var da som svarte. Matrix spørsmål under hypotesetesting? Det skal da ikke gå an. Det ble ikke mange sidene, nei. Men det gjorde ingenting. Jeg bryr meg ikke lenger. Motivasjonen er borte. Borte vekk.

Hva så? En halvtimes fantastisk massasje på trappene utenfor skolen. Månedens høydepunkt. Kjekke gutten som ikke er noe kjekk har fremdeles den samme buksen på seg. Hver eneste gang jeg har sett ham. Samme buksen. Litt ekkelt. Den har rar glidelås.  

Espresso frapuccino skinny. Sudoku. Buksegutten sier kudos for playlisten min. Månedens nest beste. Jeg får en fortune-fish av Den Andre Maria. Den krøller seg sakte i hånden min. Til slutt krøller den seg helt opp. "You are passionate". Det var da som faen.

Hjem. Fremdeles tidlig. Ikke noe buekorps. Ikke noe vanlig korps heller. Ingen pølse, ingen is, ingen øl. Sove. Sooooove. Middag. Pasta med pesto og ost. Migrene. Sove litt mer. The Daily Show. Vi spiser opp Rachael sin sorbet. Hun har ikke merket det enda.  

SUPER MARIO! Jeg taper suverent mot alle. Men det er første gang på over 10 år, så det er greit. Du-du-du-du. MÅ .. FÅ .. SPØRSMÅLSTEGN. Dumme bananskall. Game over. Vel, det var på kinesisk, men jeg antar at det var det det betydde.

Der har dere det. En vanlig dag i London. Den andre 17 mai utenfor Norge på rad. I fjor var det i en liten landsby i Himalaya, som luktet svovel, og hvor alkohol var forbudt. I år var det London. Ikke like langt borte, men likevel ..

Snart kommer jeg hjem og hilser på.

 

Det føles som den står helt stille, tiden, her jeg sitter på rommet mitt dag ut og dag inn og håper at oppgavene skal skrive seg selv. 4 effektive arbeidsdager igjen, og to halve oppgaver å skrive. 2 hele og 2 halve er over.

Ikke har jeg TV. Ikke har jeg internettforbindelse som tillater meg å se film på nett. Alt jeg har er Ibsens samlede skuespill. Det har blitt mye Ibsen de siste dagene, skal jeg si dere. Ikke at det er noe å klage over. En ypperlig mulighet til å gjøre seg bedre kjent med norsk kultur og litteratur i verdensklasse.

Solen kom tilbake i dag. Etter et par timer med innbitte forsøk på å skrive oppgave røsket jeg med meg teppe, en pizza og en assortert samling økonomiske artikler og satte meg i "hagen". Sammen med omtrent alle andre som studerer økonomi. Skulle tro det var det eneste faget på SOAS, jeg ser aldri noen andre som studerer noe annet, noe sted.

Jeg kunne sitte uten genser. Riktignok måtte jeg flytte meg hvert kvarter for å unnslippe skyggen, men sånn er det å bo i en by med høye bygninger. Armene mine ble litt rosa. Jeg må øve meg på solen, så det passer fint. 

Ja, jeg har vel kanskje ikke sagt det her, men på tirsdag setter jeg meg på flyet og våkner opp i Delhi! Jeg returnerer til India, landet som fascinerer meg, som gjør meg sint, som forvirrer meg og inspirerer meg. Blir borte i nærmere to uker. Når jeg kommer tilbake er jeg forhåpentligvis mye klokere. Man kan håpe, i hvertfall.

Nå springer tiden igjen. Leggetid. Døgnrytmen skal nok en gang innarbeides. 

Utviklingsøkonomi er et vanskelig felt. Politikk som er selgbar, som høres tiltrekkende ut, virker ikke. De policyene som fungerer, er moralsk tvilsomme og kan ikke aksepteres av Vesten.

Hvordan ble egentlig Korea en raskt voksende økonomi? Atul Kohli skriver at Japans strenge linje under kolonitiden var avgjørende for 1960 tallets høye økonomiske vekst. Disiplinering av middelklassen og aspirerende kapitalister la grunnlaget for utviklingen. Gjerne opprettholdt ved hjelp av brutal vold, tvangsflytting og redistribusjon av ressurser. Et menneskeliv her eller der var ikke så viktig - og se hvor langt de har kommet.

På det Sør-Asiatiske kontinentet er korrupsjon helt avgjørende for politisk stabilitet. Et politisk system som i økende grad preges av fraksjonaliering og kriminalitet kan kun opprettholdes ved ulovlige overføringer av ressurser, så lenge budsjettet er lite og få tjenester kan leveres på lovlig vis. Det er liten grunn til å tro at økt demokratisering og gjennomsiktighet kan redusere korrupsjonen i disse landene.

Først når landet har oppnådd økonomisk vekst og dermed et større budsjett, vil et demokratisk styresett kunne vokse frem og mer ærlig politikk drives, skriver Mushtaq Khan, og trekker frem Thailand som et viktig eksempel på dette.

Kort sagt, så ser det ut til at vold, tvang og uærlig politisk spill er nødvendige (om kanskje ikke tilstrekkelige) faktorer for fremgang. Hvordan skal man kunne selge dette til Verdensbanken, IMF eller norske myndigheter? Hvordan skal man kunne vise til Kina eller Vietnam, udemokratiske land som konsekvent bryter internasjonale menneskerettigheter, som eksempler til etterfølgelse? 

Min oppgave, sammen med alle andre utviklingsøkonomer, er å komme opp med forslag til hvordan dette kan løses uten at det som i hovedsak er vestlige verdier og institusjoner blir tilsidesatt. Vi skal skille mellom prosess og resultat. Jeg ønsker meg selv lykke til, for selv om det er åpenlyst for enhver at Verdensbankens oppskrifter ikke leverer, så er dette en umulig oppgave.

 

Skal du søke på ODI? Skal du? Skal DU søke på ODI? Det er det nest mest populære spørsmålet etter "How are your essays coming along?" for tiden. Svaret mitt har vært nei. Helt til i kveld. Det gikk plutselig opp for meg at det er jo dette jeg skal. Det er dette jeg studerer, og det finnes ingen bedre måte å komme seg inn i systemet på. ODI er Englands ledende "Think tank" når det kommer til internasjonal utvikling og humanitære temaer. De sender unge, uerfarne utviklingsøkonomer ut til Afrika, Karibien og Stillehavsøyene for å jobbe for myndighetene i et u-land i to år. Superskummelt. Og jeg vet at jeg ikke kan få jobben, ikke i år i hvertfall. Det var derfor jeg ikke skulle søke.

Men nå skal jeg. Og jeg har 36 timer på å skrive en søknad som alle andre har brukt en måned på. Og aldri har jeg sett er verre søknadsskjema. Jeg vet ingenting om mine interpersonal communication skills, og jeg kan ikke gi et eksempel på en situasjon der jeg har måttet bruke logic and reasoning to solve a problem, and seperate essential from non essential elements. Jeg bullshiter. Og jeg er litt full, på toppen av det hele. Full og stappmett og veldig forvirret. Og alt må gjøres NÅ, for i morgen er det skole og rydding og pakking og fyll føre jeg tidlig en lørdags morgen skal sette meg på et tog ut til Heathrow. "Juleferie". Essayskriving og julemat, heller.

God helg, god jul, vi sees veldig plutselig! 

 

Som student har man aldri fri. De som sier at studentlivet er avslappende, aner ikke hva de snakker om. Selv om man legger ned overstrykningspennen for dagen, så forsvinner ikke ikke studiene ut av hodet. Man kan ikke stemple inn klokken åtte og ut klokken fire. Mesteparten av fritiden brukes til å ha dårlig samvittighet for at man ikke har gjort mer. Det er alltid mer å lese, mer å huske, mer å skrive, mer å diskutere, slå opp, analysere. Alltid. Det er alltid mer. Og alle andre har alltid gjort et eller annet du ikke har gjort, men helt klart burde. Man spiser, middag, jobber litt til, tar en kopp te eller et glass vin med en venn, og jobber enda litt til. Man legger seg, og man drømmer om alt det man burde ha lest. For alt handler jo om "det du selv gjør det til". Jeg hadde glemt at det var sånn det var. Da er det vanligvis deilig med ferie, da er eksamen overstått og det er noen uker til neste økt starter. Men ikke i år. 168timers uken fortsetter til september neste år. Feriene er kamuflerte leseuker. Etter dette året skal jeg bli hjemmeværende husmor og ligge i sengen hele dagen. Bortsett fra når jeg lager middag. Den skal være kjempegod og kjempedyr hver dag, for nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg bruker tid på å lage og spise mat. Og NÅ har jeg dårlig samvittighet for at jeg skriver dette i stedet for å skrive notater på sosialistisk og liberal økonomisk planlegging. Ugh. Lese nå.

Studiene har startet for alvor. I dag fikk jeg kursbeskrivelsene. Til hver forelesning; 20 artikler og/eller bøker. I snitt 30 sider hver. Så, 600 sider i uken per fag. Fire fag. 2400 sider i uken. Haha. Som om det er mulig.

Jeg tror (og håper fremdeles) at dette er anbefalt lesning, og ikke påkrevd lesning, men foreleseren refererte til 15 av de 20 artiklene i forelesningen i dag .. No good.

Men jeg har lest fem sider allerede. Så jeg er jo godt på vei. Dessuten virker det meste ganske basic, mye definisjoner og problematisering av definisjoner. Svadasvada.

Og for å gi et enda bedre inntrykk av skolen jeg har havnet på .. Denne ukens program i Students Union; "Che Guevara: More than a t-shirt", "Eyewitness from Lebanon / How to get liberation for Palestine", "LoveMusicHateRacism Freshers Ball" og "Rediscovering Marx". Hihi. Men folk er ikke dønn seriøse idealister, heldigvis. Jeg kjenner til og med israelere her

Dette sitatet fant jeg i en av artiklene på leselisten min i dag. Jeg syntes det var ganske fint; 

"For women to debate the desirability of economic growth is to debate whether women should have the chance to cease to be beasts of burden, and join the human race"