MariaMadam

Nå har det gått en uke siden jeg var ferdig med alle eksamener, og tro det eller ei, jeg begynner allerede å tenke på å studere og jobbe igjen. Har vært på biblioteket og hentet meg et lass med bøker til masteroppgaven, jeg koste meg med "The Development Dilemma" og involuntary resettlement til frokost.

Etter eksamen var det bursdagsferiringer i fleng, i tillegg til en fryktelig kald picnic i Hyde Park.

Annie, Daphne og Erica fylte alle noen-og-tjue år, og det ble feiret behørig med .. frokost. Har funnet en herlig kafé som serverer frokost til langt på dag, og ikke bare den ekle engelske varianten. Nei, eggs benedict med røkelaks og pannekaker med maple syrup og breakfast smoothies med korn i .. Nam!

BURSDAG 

 

Maria, Erica, Daphne, Maria, Annie og Vanessa 

 PICNIC

 Andrew lukter på rosene. Ellers, mine flatmates Sebastian, Claire, Renate og Rachael.

 

 

Kalde og i bakrus; Maria og Andrew. På vei til pub’en; Sebastian, Claire, Rachael, Andrew.  

Men før jeg tok fakk på studiene nok en gang, var det dags for en liten tur til kysten for å besøke Granny og Granddad, sammen med Erica. Den opprinnelige planen var å slikke sol på stranden .. Men slik skulle det ikke gå.

 

 Men da er det greit å ha Upwords. Og når man taper kan man skylde på manglende native fluency i engelsk.

Og helt til slutt .. Bursdagsmiddag for Erica på herlig tyrkisk restaurant i Exmouth Market. Jeg hadde blitt ekstra blond og ekstra lite krøllete for anledningen.

Maria, Georg, Andrew, Matilda, Kika, Jilua, Daphne og Erica. 

Det var livet i London kjapt oppsummert. Nå skal jeg kose meg med India, infrastruktur og tvangsflytting.  

Det føles som den står helt stille, tiden, her jeg sitter på rommet mitt dag ut og dag inn og håper at oppgavene skal skrive seg selv. 4 effektive arbeidsdager igjen, og to halve oppgaver å skrive. 2 hele og 2 halve er over.

Ikke har jeg TV. Ikke har jeg internettforbindelse som tillater meg å se film på nett. Alt jeg har er Ibsens samlede skuespill. Det har blitt mye Ibsen de siste dagene, skal jeg si dere. Ikke at det er noe å klage over. En ypperlig mulighet til å gjøre seg bedre kjent med norsk kultur og litteratur i verdensklasse.

Solen kom tilbake i dag. Etter et par timer med innbitte forsøk på å skrive oppgave røsket jeg med meg teppe, en pizza og en assortert samling økonomiske artikler og satte meg i "hagen". Sammen med omtrent alle andre som studerer økonomi. Skulle tro det var det eneste faget på SOAS, jeg ser aldri noen andre som studerer noe annet, noe sted.

Jeg kunne sitte uten genser. Riktignok måtte jeg flytte meg hvert kvarter for å unnslippe skyggen, men sånn er det å bo i en by med høye bygninger. Armene mine ble litt rosa. Jeg må øve meg på solen, så det passer fint. 

Ja, jeg har vel kanskje ikke sagt det her, men på tirsdag setter jeg meg på flyet og våkner opp i Delhi! Jeg returnerer til India, landet som fascinerer meg, som gjør meg sint, som forvirrer meg og inspirerer meg. Blir borte i nærmere to uker. Når jeg kommer tilbake er jeg forhåpentligvis mye klokere. Man kan håpe, i hvertfall.

Nå springer tiden igjen. Leggetid. Døgnrytmen skal nok en gang innarbeides. 

Da var det kanskje på tide med en nyttårsoppdatering fra min side også. Hva skjedde i 2006? Jo, en jævlig masse, faktisk.

2006 var det året jeg tilbragte minst tid i Norge. Året med høyest gjennomsnittstemperatur for min egen del (men det er vel ikke så imponerende nå når det gjelder for alle nordmenn). Det var det tørreste året noensinne (det kan hvertfall ikke gjennomsnittsnordmannen skrøyte på seg). Det mest forurensende året.

Spennende, frustrerende, slitsomt, interessant og kjedelig på en og samme tid. Uforglemmelig.

I januar satte vi avgårde mot New Delhi, med mange forventninger. Om de ble innfridd er litt usikkert, da India aldri vil være som du tror. Oppholdet ved JNU fikk en turbulent start med manglende bolig, manglende oppfølgning fra UiB og heller lite samarbeidsvilje fra JNUs ansatte. At temperaturen falt ned mot 0 grader om natten var det ingen som hadde forberedt oss på, og at det betyr 0 grader inne når strømmen går (og helst når strømmen er der også!) ble en liten overraskelse. Å måtte stå opp tidlig for å rekke å fylle bøtten sin med varmt vann ble en vane.

Februar så tidenes første feiring av Samenes nasjonaldag på indisk jord. Mange fant og mistet og fant og mistet kjærlighet. Noen tøyde de indiske sosiale normene, og vil aldri bli glemt.

I mars ble det sjelefrelse i Rishikesh, og oppmuntringstur til Goa. Fire skandinavier og en amerikaner på tur, uforglemmelig. Ambassadøren kom på besøk, og indere oppdaget lykken i vafler og brunost.

April var preget av Hotel Cæsar og litt angst, og deretter ut på tur. Shimla først, så videre til Dharamsala, Manali, Naggar og høye fjell. Eller var det i mai? Avkjedsdrinker og middager ble holdt opptil flere ganger. Å sove i våte senger med mygg rundt ørene var ikke lenger et problem.

I mai var skolen slutt, og alt var fryd og gammen. Nei, det var vel ikke det. Å reise i India tar på, og Norge ble et vakrere minne enn noen gang før (eller senere?). Nok en pilgrimsreise ble foretatt, denne gangen til Varanasi, pass, lommebøker, mobiler og dagbøker ble borte, og vi fikk et herlig møte med indisk politi. Siste dagen i India ble tilbragt på ambassader og kontor, ingen shopping ble unnagjort, og jeg sovnet på flyet for første gang i mitt liv, fullstendig utmattet.

I juni var jeg hjemme igjen. Det ble litt annerledes. Ting man hadde sett fram til i lang lang tid ble unnagjort, og levde (desverre?) opp til forventingene.

Juli var jobb jobb jobb, bursdagfeiring med celebre gjester fra Oslo, Egersund, Bergen og Osterøy. Leif og Marit ble mann og kone. Jeg fikk endelig bekreftelse på skoleplass i London.

I august jobbet jeg netter og oppdagte de merkelige kroppslige effektene det har. Alle andre dro fra Sandnes, mens jeg ventet på å få dra.

I september rykket jeg opp igjen, denne gang for å slå rot i London. Jeg flyttet inn i 1 Penton Rise i Angel/Islington, og ble heldigvis straks kjent med meget hyggelige mennesker fra det store kontinentet kalt Amerika. Etterhvert dukket europeerne opp også. Mattekurs ble gjennomført, men ikke med stor bravado. Åshild besøkte.

I oktober var man flittig student, og fremdeles ivrig etter å oppdage London.

I november begynte man å bli stresset og lei, og man hoppet på flyet til Portugal sammen med seks gode venner. Shopping, portvin og vandring gjennom vakre gater. Maria og Guro så Chicago i musikalform, og vil være glamorøse morderinner.

I desember oppdagte man gleden ved burlesque, korsetter og fjærboar, man mistet fornuften med jevne mellomrom (hyppige, egentlig), jeg dro hjem til Sandnes en liten tur, og innså livets realiteter og bestemte meg for å ta fornuften tilbake. Mesteparten av tiden ble tilbragt foran en skjerm, mens "økonomisk liberalisering", "industrialisering" og "velferdsteoremer" danset foran øynene mine. Men man var også med på Scavanger Hunt, et stort høydepunkt. Neste år er det pallplass. Eller hvertfall topp ti.

Det var mitt år. Fem måneder i India, fire i England, tre i Sandnes. Hvordan 2007 blir er enda mer usikkert .. Da er jeg ferdig utdannet og må velge helt selv hva jeg skal gjøre med livet mitt. En dose flaks er bestilt.

Godt nyttår!

Aah. Hjem kjære hjem. Endelig tilbake på mitt røde, rosa og rotete rom i Angel i London. Mm. Hva er vel bedre? Endelig skal jeg få sette meg ned på mitt iskalde kjøkken og lese lange, interessante artikler om fattigdom og vekst, om utvikling av jordbruk, industri og kapitalisme i Pakistan, og om egenskapene til R-i-annen og R-strek-i-annen.

For hva er vel fire dager i Porto sammenlignet med dette? 23 grader hver dag, skyfri himmel, en by vakrere enn noen jeg har sett før, men klær til halv pris på Bershka, Zara og Mango, med billig ost og billig øl, men vinsmaking på portvinsbryggerier, og morsomme leker med gode venner? Det kan da ikke måle seg med kald og gufsen høst i London, kan det?

Jo, det kan det. Fire fine dager hadde vi, jeg, Erica, Annie, Matilda, Rob, Georg og Salam. Lite penger ble brukt, men likevel har jeg dobbelt så mye med meg hjem. Verdens største bacalao ble forsøkt fordøyd. Hundrevis av bilder ble tatt (men dere får ikke se dem i dag). Det portugisiske språket er blitt perfeksjonert (shash, dosh, shish, shosh, naaaao, jaaao, paaao .. !) Det var et deilig avbrekk fra harde studier og fastkjørte tanker, en liten vitamininnsprøytning som ser ut til å ha tatt knekken på forkjølelsen som har sittet i kroppen i ukesvis nå.

At turen endte i en times passkontrollkø på Stanstead, og 45 minutters venting på bussen ute i kulden, og at bussen ble stående fast i en evighet i The City for bare være. 8 timers reisetid er da ingenting. Jeg skal ta i mot denne påfølgende migrenen med et tvungent smil om munnen, og tenke at det var verdt det, og at i morgen er en ny dag med nye muligheter for å gjøre opp for tapt studietid. Noe sier meg at den skal tilbringes på en for tiden Rød-og-snø dekorert Starbucks med deres nyintroduserte, digre Chai-latte. God helg! 

 

Da drar jeg. I morgen er jeg i mitt andre hjemland, hvor jeg skal øve på min britiskhet. Jeg skal spise beans on toast til middag, og skylde det ned med en billig pint med lager. Farfar skal kalle meg "Dear" og kysse meg på begge kinnene, og vi skal drikke te. Jeg skal bli høflig og kalle alle for miss, mrs og mr. Og kanskje litt Sir og Madam også. Selv om det er litt indisk.

Og selvfølgelig skal jeg savne dere hjemme. Dumt jeg ikke fikk truffet alle før jeg dro, men .. Prioriteringer er vanskelig Dere vil bli holdt oppdatert fortløpende - og så er det ikke lenge til jeg kommer hjem igjen. Mm, julemiddag.

 

Kom inn i min kropp
Kryp inn i mitt hode
Jeg kler meg naken
Jeg går rundt i ring
Kom inn i mitt sinn
Kom inn i mitt tempel
Jeg krysser fingre
Og faller til ro 

Men dagens sang er egentlig Gåte - Brudemarsj fra Jamtland. Det er bare det at den ikke har noen tekst. Da blir det litt vanskelig å dele den følelsen med dere, ikke sant?

Nå har jeg gulet ut all relevant informasjon i alle brevene og brosjyrene jeg har fått fra SOAS. Jeg har funnet ut hvilket klasserom jeg skal møte i på mandag, på hvilket campus det ligger og hvor (sånn omtrent) jeg må gå for å komme der.

Jeg har lest gjennom all reglene for leilighetene. Hvor mange overnattingsgjester jeg får ha i uken, hvor mange gjester jeg kan ha besøk av på en gang, og jeg har lest at jeg må sørge for å skaffe et bevis som gjør at jeg ikke må betale boligskatt.

Nå er det bare å vente .. Og vente .. På ting som ikke kommer, og å få dra. Nå begynner jeg å glede meg. Til å være omringet av gamle, flotte bygninger, til å handle klær og musikk på Camden, til å handle billig mat på Tescos, til å ha søndagsklubb med Guro og oppdage alt London har å by på. Forresten noen som har lyst å gi meg en Lonley Planet Londonguide i avskjedsgave?