MariaMadam

I morgen skal jeg ha eksamen i "Growth and Development". I morgen må jeg vite hvorfor mange er fattige og hvordan vi kan gjøre dem rike. Men hva sier mannen i gata? Hva tror dere som ikke studerer utviklingsproblematikk? Hva skaper fattigdom? Hvem er de fattige? Hva kan løfte dem ut av fattigdommen? En morsom oppgave for meg som sikkert sitter på andre svar enn dere. Kanskje ikke så morsomt for dere som ikke bryr dere særlig om slikt, men gi meg noen tanker likevel? Så kanskje jeg gir dere svaret.

Utviklingsøkonomi er et vanskelig felt. Politikk som er selgbar, som høres tiltrekkende ut, virker ikke. De policyene som fungerer, er moralsk tvilsomme og kan ikke aksepteres av Vesten.

Hvordan ble egentlig Korea en raskt voksende økonomi? Atul Kohli skriver at Japans strenge linje under kolonitiden var avgjørende for 1960 tallets høye økonomiske vekst. Disiplinering av middelklassen og aspirerende kapitalister la grunnlaget for utviklingen. Gjerne opprettholdt ved hjelp av brutal vold, tvangsflytting og redistribusjon av ressurser. Et menneskeliv her eller der var ikke så viktig - og se hvor langt de har kommet.

På det Sør-Asiatiske kontinentet er korrupsjon helt avgjørende for politisk stabilitet. Et politisk system som i økende grad preges av fraksjonaliering og kriminalitet kan kun opprettholdes ved ulovlige overføringer av ressurser, så lenge budsjettet er lite og få tjenester kan leveres på lovlig vis. Det er liten grunn til å tro at økt demokratisering og gjennomsiktighet kan redusere korrupsjonen i disse landene.

Først når landet har oppnådd økonomisk vekst og dermed et større budsjett, vil et demokratisk styresett kunne vokse frem og mer ærlig politikk drives, skriver Mushtaq Khan, og trekker frem Thailand som et viktig eksempel på dette.

Kort sagt, så ser det ut til at vold, tvang og uærlig politisk spill er nødvendige (om kanskje ikke tilstrekkelige) faktorer for fremgang. Hvordan skal man kunne selge dette til Verdensbanken, IMF eller norske myndigheter? Hvordan skal man kunne vise til Kina eller Vietnam, udemokratiske land som konsekvent bryter internasjonale menneskerettigheter, som eksempler til etterfølgelse? 

Min oppgave, sammen med alle andre utviklingsøkonomer, er å komme opp med forslag til hvordan dette kan løses uten at det som i hovedsak er vestlige verdier og institusjoner blir tilsidesatt. Vi skal skille mellom prosess og resultat. Jeg ønsker meg selv lykke til, for selv om det er åpenlyst for enhver at Verdensbankens oppskrifter ikke leverer, så er dette en umulig oppgave.

 

Trodde du at dagen i dag startet bra? At livet ditt er fint? Jada, det er det sikkert. Men her er litt statistikk, bare for å sette ting litt i perspektiv.

I den fattigste femtedelen av verden før 200/1000 nyfødte barn. I den rikeste femtedelen; 4/1000.
2 millioner barn dør hvert år fra dehydrering etter diaré. Medisinen koster 10 cent.
3 millioner barn dør hvert år av lungebetennelse. En fem dagers kur mot antibiotika koster 25 cents.
8 millioner barn dør hvert år av mangel på Vitamin A. Alt de trenger er én kapsel hver 6. måned.

Timbuktu i 1987: 1 av 3 barn hadde diaré over en vilkårlig to-ukers periode.
41% av barna fikk ikke leve til de var 5 år gamle.

1/4 av de fattigste landene hadde tørke og hungersnød over de siste 30 år. Ingen rike land opplevde dette.
Kaloriinntaket i den fattigste femtedelen er 1/3 lavere enn i den rikeste, og i de aller fattigste landene
er halvparten av barna uvanlig korte og underutviklede på grunn av manglende næring.

I de fattigste landene arbeider 42% av barna mellom 10-14 år, mot 2% i rike land.

200 000 barn arbeider for tiden som barnesoldater.

Det var bare det jeg ville si.

(Kilde: The Elusive Quest for Growth - William Easterly)

Jeg er ikke fremmed for å drømme rosenrøde drømmer om venstreradikale bevegelser (de fredelige, vel og merke) som står på barrikadene, ikke bevæpnet med annet enn sin stemme og kropp.

Jeg leser Neruda og vil kjempe mot urettferdighet og for en vakker verden. Men det var en annen verden. Om den noen gang eksisterte så har den tiden gått i fra oss, maktbalansen er endret, nye aktører er på banen og nye ideer institusjonalisert.

Jeg vil aldri stå på en fysisk barrikade, nye metoder er i bruk i dag.

Det smerter meg å se hvordan de venstreradikale i dag, enten de er sosialister eller kommunister, arbeidere eller akademikere, tillater seg selv å gå i de samme klisjéfylte fellene gang etter gang. For ikke så fryktelig lenge siden var det å være intellektuelt og akademisk engasjert nokså ofte synonymt med å være til venstre i politikken, med å jobbe for et likere, jevnere og mer rettferdig samfunn, og det gjorde man både på et teoretisk og praktisk plan.

Når jeg lytter til mine meningsfeller idag, er jeg bare oppgitt. Det frustrerer meg at alle som taler de svakestes sak tillater seg selv å forumme seg, og å undervurdere sine lyttere. Jeg gremmes av språket som brukes, av referansene som benyttes og parallellene som trekkes. Man kan i dag ikke delta i en samfunnsdebatt og samtidig holde seg til den aktuelle saken. Kanskje er det fordi desperasjonen er så stor, behovet for oppmerksomhet så prekært, at andre saker må tales samtidig. Jeg tror det er mangel på selvtillit, en overdrevet frykt for tillitsbrudd fra tilhørere og velgere som gjør at man velger lettvinte løsninger som får en selv til å fremstå som uintelligente, uopplyste og fulle av konspirasjonsteorier.

Enten man diskuterer krigen i Irak, den i Somalia, eller latterlig lave lønninger i asiatiske land så føres årsakssammenhengene tilbake til kampen for olje, internasjonal våpenindustri, USAs hegemoni og ønske om verdensherredømme. Jeg benekter ikke at noe av dette selvsagt har rot i virkeligheten, men nå må det komme nye analyser, det må komme nye fakta på bordet, man kan ikke lenger resirkulere de samme tallene og case’ene.

Språket og oppbrukte klisjeer minsker troverdigheten, og man tyr alt for ofte til lettvinte karikaturer av ens motstandere i stedet for å ta del i meningsylt og intellektuell debatt.

Man skal ikke undervurdere ens tilhengere - de som lytter, er smartere enn som så. Og om man vil vinne, så bør man kanskje vurdere å sloss på samme plan som ens motstandere.

    Som hvit, norsk jente med heteroseksuell legning og få sære interesser, har jeg alltid følt meg skremmende normal. Jeg skiller meg ikke ut på noen måter, og tror sjelden mennesker har klart å plassere meg i noen helt spesifikk bås som jeg naturligvis og eksklusivt må befinne meg i.
    Fra det utgangspunktet er det naturlig å betrakte subkulturer og minoritetsgrupper med en viss facinasjon, og skepsis, og i det siste har jeg irritert meg en del over den overlegenhet mange av disse gruppene har i forhold til sin unikhet. Uansett hvordan andre mennesker prøver å forstå dem og fremstille dem, så blir det latterliggjort som urealistisk, og det skapes et inntrykk av at
ingen andre kan forstå "sånne som oss". Bildene som skapes av gruppen er aldri bra nok, og helt klart aldri noen avspeiling av virkeligheten.
    Dette ser ut til å gjelde enten vi snakker om svarte i USA, om venstreradikale, om lesbiske, gothere eller elitiske smågutter på Eton. Et hvert forsøk fra min side om å forstå dem blir ledd bort - "du er hvit, du er straight, du kan ALDRI forstå hvordan det er å VÆRE oss". Selv om kritikken man blir møtt med i første omgang tas hensyn til, og innfallsvinkelen deretter er den motsatte, er dette også helt feil. Men er de virkelig så unike, er livene deres SÅ annerledes enn våre, at det er komplett umulig for oss å sette oss inn i deres liv og tankeverden, og at vi per definisjon er dem underordnet? Jeg tror ikke det.
    Jeg har venner av arabisk hærkomst som sier at de aldri kunne vært kjærester med en hvit jente. De ville ikke forstått. De har selv vokst opp i vesten, i kristne familier, gått på blandet skole og studerer det samme som meg, går ut på samme pub’er som meg, vi leser de samme bøkene og stemmer på samme parti. Men nei. Jeg kan aldri forstå. Mitt forsøk på å definere en Jordaner og forstå hvordan det er å være araber blir ledd bort. Min lesbisk-feministiske venninne er enda verre. Deres subkultur er overodnet alle andre, og ingen - INGEN - skal kunne trenge inn i deres sirkel og tilsynelatende FORSTÅ hva det handler om. Nei, vi er annerledes, og dermed best, og det vil for alltid være utenfor DIN fatteevne å forstå hva det å være som oss handler om. For så unikt er det. Det er i grunnen underlig at vi kan tråkke på den samme jorden.
    Så hva er det som gjør det? Hvor kommer disse holdningene fra? Og hvorfor er det så galt om noen forsøker å forstå, å være åpen og inkluderende, om de så skulle slurve til og bruke feil terminologi og referansepunkt en gang eller to? Hvorfor dette selvopphøyde og urealistiske selvbildet .. for det er vel det? Svar utbedes.

Det er mange ting vi tar for gitt. Et par av dem er hester og kyr. Og kameler. Hæ? tenker du vel nå. Men tenk på det. I Europa, Asia og Midtøsten har vi alltid hatt dyr til transport og tungt arbeid, "beasts of burden". For at et dyr skal være dette et slikt beist, må det være relativt lett å gjete, det må oppføre seg normalt i store folkemengder, og det kan ikke være veldig dyktig på å drepe. Kyr og hester er perfekte eksempler. Blir du drept av en ku, er det stort sett uflaks (men det kan få alvorlige konsekvenser, har vi lært av Gøran Tunstrøm i Juleoratoriet). Afrika har historisk sett aldri hatt noen av disse. Elefanter får panikk blant folk, og hvor lett er det å temme og gjete neshorn, løver og tigre? Sør Amerika har lamaen, men vi vet alle hvordan de kan oppføre seg.

Hvor mye kan det ha hatt å si for effektiviseringen av jordbruk i disse landene? Og kanskje industrialiseringen?
Hvor mye kan dette ha påvirket den økonomiske utviklingen i Afrika og Latin Amerika?

Små ting. Store konsekvenser. På SOAS lærer man å tenke på gamle ting på nye måter.

Og helt urelatert;
noen bilder fra helgens franske bartefest! 

 
Andrew glemte å spare .. da blir det Magic Markers!

 
Romkamerat Andrew, Ericas’ Salam, og Rob The Wifebeater

Alle jentene! Bak; Maria (Chile), Vanessa (Italia) og Maria (Norge). Foran fra venstre; Daphné (Frankrike), Annie (Canada), Erica (USA).

 
Tedesco og Dunn

 
Excuse me, is this the french moustache party?

 

Everybody - All You Need is Love! (And a moustache!)

 

Will you please observe through the wire
I am sewing my feet together
They have walked as far
as they ever need to go

Will you further observe
through the wire
I am sewing my heart together
It is now so full of
the ashes of my days
It will not hold anymore

Through the wire
one last time
please observe
I am sewing my lips together
That which you are denying us
we should never have to ask for 

(Mehmet as Assad, 2002) 

 

Hvorfor? Eller, hvorfor ikke? 

En uforbeholden oppfordring går ut til dere alle om å stemme FrP ved neste Stortingsvalg. Få dem inn i regjeringskvartalene, gi dem makta, slik at alle kan se hvor dårlig det går.  Alle som tror at det skal bli så mye bedre skal se at nei, FrP har ingen vidunderkur. Så kanskje de ombestemmer seg? Litt risikabelt sier du? Nei, som vi kan se av alt som har skjedd de siste årene i norsk politikk, så går det ikke an å ødelegge noe særlig på fire år. Det ser ikke ut som om det går an å få utrettet noe i det hele tatt på fire år. Kanskje skulle vi hatt like lange perioder som i Storbritannia, slik at en faktisk fikk følge opp endringene sine? Dette må riktignok skje etter at Siv Jensen har vært statsminister, da. Jeg er ikke helt suicidal, heller.

Egentlig handler dette om at Maria er i politisk endring. Ikke radikalt, men små små endringer finner sted. Det er det sikkert flere som vil ta æren for, men jeg velger i første omgang å gi den til meg selv, og kanskje litt til alle norske aviser. Til tabloidene som får meg til å innse hva jeg hvertfall IKKE bryr meg om, og til Klassekampen og Morgenbladet som gir svar på andre spørsmål enn hvordan man går ned i vekt, tilfredsstiller sin partner eller hvor det har regnet mest.

Vi kan ikke få alt - staten har begrenset ansvar. Og når en ikke kan få alt, må man velge hva som er viktigst. I bunn må det jo ligge et krav om velferd til alle. Ingen skal stå uten mat, hjem og skolegang. Ingen skal være redde for å bli stående arbeidsledige dersom de for en periode blir syke, eller er hjemme med barn. Og alle skal ha råd til å bli syke! Men det er her det vanskelige begynner - når de grunnleggende behovene er dekket, hva er da statens ansvar? Hvor mye utover de grunnleggende behovene skal staten sørge for, før vi går utover grensene og sørger for at disse behovene møtes andre steder i verden? Man kan i hvertfall ofre gratis skolemat til alle. Noe må foreldrene klare å ordne selv. Og det er heller ikke statens oppgave å sørge for at befolkningen holder seg kristne og snille. Bort med statskirken. Og hvor lenge skal staten finansiere et norsk landbruk som ikke er levedyktig, når man kan importere de samme produktene fra land i sør, land som trenger at vi kjøper fra dem. Jeg vil ikke bøndene noe vondt, egentlig, men når omtrent alt de har av inntekter kommer fra subsidier, så blir det dumt (må nevne at jeg heier veldig på nytenkende bønder som satser på aroniabær og andre finurlige ting som faktisk vil vokse i norsk jord). Nå skal jeg ikke bli for økonomisk her (selv om jeg kunne fortale mye om sammenslåing og spesialisering). Men se, vips, tre ting er borte - og vi har enda mer penger enn vi allerede har. Ut i verden med de!

Og bittelitt av de må hvertfall brukes på FairTrade byer. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli så begeistret for noe Unge Venstre brenner for, men det er jo en fantastisk idé!  Se her for mer.

Jeg er ikke ferdig med dette - men nå må jeg ha frokost og dusj.