MariaMadam

Toget kjører inn på Euston stasjon. Han står på platformen, kikker inn, kikker rett på meg, smiler til meg. Han kommer inn i vognen, setter seg på skrå ovenfor meg. Vi utveksler blikk, smiler. Et underlig ærlig smil, et sjenert men vennlig og interessert smil. Jeg smiler tilbake, ser bort. Jeg ser på damen foran meg. Hun har et ungt ansikt, med en litt umoderne klipp. Hendene og føttene hennes ser ikke ut til å tilhøre henne. Huden henger over dem, de er dekket av tykke blodårer, furet og værbitt kanskje, men ikke gamle. Det stemmer ikke helt.

Jeg ser opp igjen, han ser opp også, smiler. Vi ser opp, ned, smiler, ser bort, opp og ned og bort igjen. Det er det beste smilet jeg har sett på lenge. Det kribler i magen, jeg blir sjenert, jeg klør meg på halsen, jeg fikler med iPoden. Han tar fram skoleboken sin. Opp og ned og bort. Vi ler litt.

Det er en underlig togtur. Londonerne ser ikke på hverandre, de anerkjenner ikke andres tilstedeværelse, de tillater seg ingen øyekontakt. I et fundamentalistisk regime hadde vi sikkert blitt møtt med en dødsdom.

Jeg skal av på neste stopp, jeg pakker sammen. En liten stund ser det ut til at han gjør det samme. Men nei, jeg går av og det gjør ikke han. Men han snur seg etter meg, han følger meg med blikket, smilet er blitt et litt trist smil nå, men ivrig likevel. Jeg snur meg ved enden av perrongen, og han ser fremdeles. Jeg smiler et siste smil, før jeg runder hjørnet og bommer på trappen.  

T-skjorten man ikke kan kaste, selv om man ikke har fått den på siden man var ti år gammel. 

Bildet man ikke klarer å ta ned fra veggen, selv om man ikke utstår den som er på det.

Sangen man aldri klarer å fullføre, "Neste sang", fordi den har fått ny betydning. 

En kvittering som egentlig ikke sier noe som helst.

En venn du ikke lenger kan snakke med men som du beholder fordi du ikke kan forestille deg hvordan det ville vært uten ham. 

Og så ..

Klokken man ikke klarer å stille tilbake til lokal tid fordi den forteller deg hvor du burde vært og hvor du skulle vært, der hvor drømmene var. Men drømmer skal de forbli, but the truth is, de er vel nærmere mareritt;

Minnene du ikke klarer å la være å dra frem, fordi den ulmende vonde følelsen som vokser i magen er helt nødvendig, det må bli vondt før det kan bli godt.  

Men så er det noen små ting som du har tatt vare på så lenge du kan huske. Og de sier ikke lenger noen ting. Det ulmer ikke noe sted.

Bildet av figuren han tegnet på deg, den første kjæresten, den som betydde "Jeg er glad i deg". Smykket med fiolen på. Skjerfet du ikke kunne leve uten. En CD du måtte spille hver eneste kveld i flere år for å få sove. Helt borte. Hvor ble de av?

Mange små ting. To store eksamener. Og én stor fest.  

 

Er det sikkerhetsnettet ditt som har fått deg dit du er i dag, eller er det nettopp nettet som hindrer deg i å gjøre det du aller helst vil?

Sikkerhetsnetttet kan være en forbannelse. Et trygt sted å reise tilbake til hvis dine halvhjertede forsøk feiler. For det er ofte akkurat det som skjer - vissheten om at en har noe å falle tilbake på får en til å legge mindre arbeid ned i det som burde være hovedfokus. Du heiser ikke alle seilene dine for en potensiell kjærlighet hvis du vet at du alltids kan gå tilbake og få ham til å varme deg. Du gir ikke alt for den jobben dersom du vet at du kan leve et komfortabelt liv med en litt mindre spennende en. Kanskje tar jeg feil. Kanskje hadde jeg vært enda lengre unna målene mine dersom jeg ikke hadde et nett i det hele tatt. Hvis jeg ikke visste at andre stolte på mine avgjørelser, og at de ville støtte meg selv om jeg tok upopulære valg. At noen ville låne meg penger dersom det gikk fryktelig galt. At noen ville lese gjennom oppgaven min hvis jeg virkelig trodde jeg kom til å stryke.

Litt etter litt så forsvinner nettene, maskene blir videre og sjansen for at jeg faller gjennom blir større. En dag så slutter den du alltid kan stole på til å gi deg akkurat den tilbakemeldingen du trenger, det komplimentet du så absolutt behøver, å gjøre det du forventer. Responses uteblir, og du må gjøre det selv. Opp og stå! Ingen krykker. Ikke noe nett. Bare deg. 

Da gjenstår det bare å se hvor det hele ender? 

Våkner. Leser gjennom White’s test, Park’s test, Goldfeld-Quandt test .. Ikke Breusch-Pagan test. Noe jeg skal angre på senere.

Går til skolen med mine kjære romkamerat Andrew. Vi sier ikke så mye. Jeg har Norrøna jakke og en altfor stor og vid joggebukse. Ikke bunad. Det regner. Jeg blir helt gjennomvåt innen vi kommer til skolen. Typisk søttende mai.

Eksamen. Ser de første ansiktene på fremste rad, skjønner at noe er galt. Hvor er Whites test og Park test? Breusch-Pagan? Det var da som svarte. Matrix spørsmål under hypotesetesting? Det skal da ikke gå an. Det ble ikke mange sidene, nei. Men det gjorde ingenting. Jeg bryr meg ikke lenger. Motivasjonen er borte. Borte vekk.

Hva så? En halvtimes fantastisk massasje på trappene utenfor skolen. Månedens høydepunkt. Kjekke gutten som ikke er noe kjekk har fremdeles den samme buksen på seg. Hver eneste gang jeg har sett ham. Samme buksen. Litt ekkelt. Den har rar glidelås.  

Espresso frapuccino skinny. Sudoku. Buksegutten sier kudos for playlisten min. Månedens nest beste. Jeg får en fortune-fish av Den Andre Maria. Den krøller seg sakte i hånden min. Til slutt krøller den seg helt opp. "You are passionate". Det var da som faen.

Hjem. Fremdeles tidlig. Ikke noe buekorps. Ikke noe vanlig korps heller. Ingen pølse, ingen is, ingen øl. Sove. Sooooove. Middag. Pasta med pesto og ost. Migrene. Sove litt mer. The Daily Show. Vi spiser opp Rachael sin sorbet. Hun har ikke merket det enda.  

SUPER MARIO! Jeg taper suverent mot alle. Men det er første gang på over 10 år, så det er greit. Du-du-du-du. MÅ .. FÅ .. SPØRSMÅLSTEGN. Dumme bananskall. Game over. Vel, det var på kinesisk, men jeg antar at det var det det betydde.

Der har dere det. En vanlig dag i London. Den andre 17 mai utenfor Norge på rad. I fjor var det i en liten landsby i Himalaya, som luktet svovel, og hvor alkohol var forbudt. I år var det London. Ikke like langt borte, men likevel ..

Snart kommer jeg hjem og hilser på.

 

Helt plutselig ilte det nedover ryggen min. Jeg ser på kinoprogrammet, vurderer om jeg har tid til å se en film, midt i eksamensperioden. "The Bridge to Terabethia". Jeg skjønner ikke hva som skjer, men hårene reiser seg på kroppen, og snart skal tårene kjempe seg nedover kinnene mine. er det 13, 14 år siden jeg sist hørte om Terabethia? Da var det på norsk, og i bokform. Favorittboken min. Som jeg ikke har tenkt på de siste 14 årene. Den tristeste boken jeg visste. Så trist at jeg skrev inn til Norsk Ukeblad om det og vant hundrevis av fargestifter. Og jeg husket alt. Hvordan det endte. Og det tok kun sekunder før alle følelsene fra jeg var 9 år gammel kom tilbake. Jeg så ikke filmen. Tør ikke. Må spare på dette minnet litt til.

I dag skjedde det igjen. Ut av intet kom ordene "Farvel, Rune" til meg. Husker dere boken, fra barneskolen? Om Sara og Rune som leker ved dammen, Rune kysser Sara .. og så drukner Rune? Det første møtet med døden? Reaksjonen var akkurat det samme. Umiddelbart kunne jeg se for meg akvarellene av Rune som flyter med ansiktet ned, rød genser på. Rune ble til jord slik at blomster kunne gro.

Mange tårer. Kanskje er det eksamen. Kanskje er det savn etter noe som er borte og aldri kommer tilbake. Fremtiden lurer rundt hjørnet. Om to uker er alle eksamener over, og livet skal begynne igjen.

For et par uker siden kom våren til London. Solen kom inn gjennom vinduet i klasserommet, og alle snudde seg mot dem, for så å kikke tilbake på alle andre i rommet. Grimasene spredte seg lett da alle oppdaget hvor bleke, gråe og slitne vi så ut etter en hard vinter.

Bordene ble satt ut, rødrutete duker lagt på. Vi hadde lunsj ute, Full English Breakfast, uten jakke på. Dagen etterpå kjøpte jeg is fra bilden utenfor skolen. Jeg tok meg selv i håpe, drømme, lengte tilbake til .. tja .. barndommen kanskje. Og til ungdommen. Til de gode tidene på lekeplassen, til is-te på Metro, og senere til utepils.

Men så husket jeg hvordan det egentlig er. Etter et par timer med vår husker du at du hadde ikke fri hele dagen, alle satt ikke klar og ventet på å leke med deg, du fikk ikke is til middag hver dag. Den første følelsen som slo meg da jeg innså at våren var kommet, var sommerfulgker i magen. Den gikk over til kribling i tennene.

Det samme skjedde i dag, da våren kom tilbake etter et par dager med snø og storm. Det gjorde vondt i tennene mine. Alt jeg klarer å forbinde med våren nå er tannlegen som strammer tannreguleringen min. I andre etasje over Metro. Der folk drakk is-te. 

Jeg sitter i det store, atmosfæriske leserommet på British Museum. Leser Mushtaq Khans notater om rentseeking. Klarer for en gangs skyld å konsentrere meg.

Han: Are you writing a book?
Meg: Sadly, no. School work.
Han: Are you a teacher?
Meg: No. Student. Economics.
Han: You have the energy and hands of a teacher. I am a writer. I write poems and stories. I brainstorm. And I’m a tour guide.
Meg: Aha ..
Han: And I do raiku. I am a healer. And a psychic ..

Så det er her det starter. Jeg er skeptisk av natur, og forteller Angel (som han heter, selv om han ikke klarer stave det - "Angle") dette. Han svarer ved å fortelle meg om energien som kommer ut av meg. Fargene som omgir meg. Kommer med et par forsiktige spådommer og forespørsler .. Noen er helt på viddene, andre er skremmende presise. Etter 10 minutters hvisking på lesesalen er jeg fascinert. Klart alt han sier er tull, men for en mann! Jeg blir med for å ta en kaffe.

Angel er en mann av ganske vanlig utseende, kanskje rett over 40. Nå skal han lese meg. Han holder hendene mine, ser på de lenge. Han forteller meg at jeg ikke skal være økonom. At jeg må få utløp for min kunstneriske energi. Jeg skal skrive, eller undervise. Ideelt burde jeg ha spilt et instrument.

Han forteller meg om mine svake og sterke punkter, og mener jeg er sterkere enn jeg tror. Men han sier jeg har vondt i ryggen - og det fordi chakraene mine er lukket. Han tilbyr seg å åpne dem - men tanken på å dra hjem til Angel for litt "healing" er ikke veldig innbydende.  

Han spør også om jeg har hatt vondt i venstre side av magen og underlivet i det siste og sier jeg må legge høyrehånden der. Puste vanlig. Puste inn "oransje". Det oransje vil gå gjennom armen og inn i magen. Det skal visst hjelpe.

Blodsukkeret mitt er for lavt. Jeg må spise grøt og bananer til frokost.

Jeg må drikke sitron så ofte jeg kan, det vil ta bort hodepinen.

Han forteller meg om følelsene mine, kjærligheten, sexlivet. Og alt stemmer ganske godt. Skremmende godt. Og jeg får vite at neste gang jeg har sex, uavhengig om jeg går på p-pille eller ikke, så må vi bruke kondom. Han kjenner det på energien min.

Energien min inneholder visst masse informasjon. Om venner, de jeg bor med, og om mine håp, lengsler og fremtidige eskapader. Ryktene sier at jeg vil trekkes mot Amerika når London-oppholdet er over.

Mine forrige liv vet han også mye om. I hvertfall fire av dem; dansende blondine med store pupper i Frankrike på 1700-tallet, tempeldanserinne i Egypt for 3000 år siden (jeg døde 23 år gammel, av matforgiftning, som jomfru, men full av kjærlighet), trebarnsmor i Irland for lenge lenge siden (jeg døde til havs) og romersk soldat. Ja, jeg har vært mann.

Fremtiden ville jeg helst ikke vite så mye om. Men den er ikke i Norge. Og jeg skal bli mor til tre. Først en jente, så en gutt .. og den tredje kunne han ikke si noe om. Ei heller faren.

Etter en time med farger, chakraer, energi og håndspåleggelse var vår utmålte tid omme, Angel måtte videre og guide australiere. Kanskje møtes vi igjen, for litt "chakra-opening", "tantric healing" og fargepusting. Dessuten er det visst et tre han må vise meg. Medusa, IiHampstead.

Fornuften sier nok desverre at jeg bør finne det treet på egenhånd.  

 

Okay. I know my blog suffers from lack of attention, but here is the reason.

I have been working on a project. A day in my life. The results are to be found by the link with the same name, on your right. I hope this makes my lack of updates excused. Feel free to comment.  

Da vender jeg snuten mot fotballøyen igjen. Tre uker i Sandnes er over for denne gang, og det er egentlig helt greit. London har kanskje ikke levd helt opp til forventningene, med altfor mye fokus på skole, og lite fun and games. Men med ny døgnrytme forhåpentligvis på plass innen en uke, skal dette mønsteret endres. Sandnes har heller ikke levd opp til forventningene denne gang. Og mindre så hver gang jeg kommer hjem. Vennene jeg skal treffe er aldri så tilgjengelige som du forventer, noen er ikke lenger interessert, og andre har rett og slett sluttet å komme hjem til jul og andre ferier. Voksne, er de blitt. Regn har falt fra himmelen hver dag. Sandnes kler ikke regnet. Sandnes om sommeren, med bading på Lutsi og reker og grillmat, det kan jeg leve med. Selv om jeg bør huske at også det var kjedelig i fjor .. Men illusjonen er der, litt, enda. Jeg vet ikke når jeg kommer hjem igjen. Kanskje blir det til påske. Kanskje blir det en liten tur til sommeren. Og kanskje ingen tur i det hele tatt - skolen tar mye tid. Det er ikke så mye igjen her. Men hvem vet, kanskje flytter jeg hjem for godt igjen til høsten? Jeg vet ikke. Jeg venter på gode tilbud og lys som skal gå opp for meg. Et hint om hvor det gode liv befinner seg, og hvor mine venner velger å plassere seg, og hvem jeg skal følge. Men nå drar jeg altså, "hjem" til London. Muligens uten internettforbindelse en stund. Jeg kommer ikke til å være død, bare litt borte. So long ..

Skal du søke på ODI? Skal du? Skal DU søke på ODI? Det er det nest mest populære spørsmålet etter "How are your essays coming along?" for tiden. Svaret mitt har vært nei. Helt til i kveld. Det gikk plutselig opp for meg at det er jo dette jeg skal. Det er dette jeg studerer, og det finnes ingen bedre måte å komme seg inn i systemet på. ODI er Englands ledende "Think tank" når det kommer til internasjonal utvikling og humanitære temaer. De sender unge, uerfarne utviklingsøkonomer ut til Afrika, Karibien og Stillehavsøyene for å jobbe for myndighetene i et u-land i to år. Superskummelt. Og jeg vet at jeg ikke kan få jobben, ikke i år i hvertfall. Det var derfor jeg ikke skulle søke.

Men nå skal jeg. Og jeg har 36 timer på å skrive en søknad som alle andre har brukt en måned på. Og aldri har jeg sett er verre søknadsskjema. Jeg vet ingenting om mine interpersonal communication skills, og jeg kan ikke gi et eksempel på en situasjon der jeg har måttet bruke logic and reasoning to solve a problem, and seperate essential from non essential elements. Jeg bullshiter. Og jeg er litt full, på toppen av det hele. Full og stappmett og veldig forvirret. Og alt må gjøres NÅ, for i morgen er det skole og rydding og pakking og fyll føre jeg tidlig en lørdags morgen skal sette meg på et tog ut til Heathrow. "Juleferie". Essayskriving og julemat, heller.

God helg, god jul, vi sees veldig plutselig!