MariaMadam

    Som hvit, norsk jente med heteroseksuell legning og få sære interesser, har jeg alltid følt meg skremmende normal. Jeg skiller meg ikke ut på noen måter, og tror sjelden mennesker har klart å plassere meg i noen helt spesifikk bås som jeg naturligvis og eksklusivt må befinne meg i.
    Fra det utgangspunktet er det naturlig å betrakte subkulturer og minoritetsgrupper med en viss facinasjon, og skepsis, og i det siste har jeg irritert meg en del over den overlegenhet mange av disse gruppene har i forhold til sin unikhet. Uansett hvordan andre mennesker prøver å forstå dem og fremstille dem, så blir det latterliggjort som urealistisk, og det skapes et inntrykk av at
ingen andre kan forstå "sånne som oss". Bildene som skapes av gruppen er aldri bra nok, og helt klart aldri noen avspeiling av virkeligheten.
    Dette ser ut til å gjelde enten vi snakker om svarte i USA, om venstreradikale, om lesbiske, gothere eller elitiske smågutter på Eton. Et hvert forsøk fra min side om å forstå dem blir ledd bort - "du er hvit, du er straight, du kan ALDRI forstå hvordan det er å VÆRE oss". Selv om kritikken man blir møtt med i første omgang tas hensyn til, og innfallsvinkelen deretter er den motsatte, er dette også helt feil. Men er de virkelig så unike, er livene deres SÅ annerledes enn våre, at det er komplett umulig for oss å sette oss inn i deres liv og tankeverden, og at vi per definisjon er dem underordnet? Jeg tror ikke det.
    Jeg har venner av arabisk hærkomst som sier at de aldri kunne vært kjærester med en hvit jente. De ville ikke forstått. De har selv vokst opp i vesten, i kristne familier, gått på blandet skole og studerer det samme som meg, går ut på samme pub’er som meg, vi leser de samme bøkene og stemmer på samme parti. Men nei. Jeg kan aldri forstå. Mitt forsøk på å definere en Jordaner og forstå hvordan det er å være araber blir ledd bort. Min lesbisk-feministiske venninne er enda verre. Deres subkultur er overodnet alle andre, og ingen - INGEN - skal kunne trenge inn i deres sirkel og tilsynelatende FORSTÅ hva det handler om. Nei, vi er annerledes, og dermed best, og det vil for alltid være utenfor DIN fatteevne å forstå hva det å være som oss handler om. For så unikt er det. Det er i grunnen underlig at vi kan tråkke på den samme jorden.
    Så hva er det som gjør det? Hvor kommer disse holdningene fra? Og hvorfor er det så galt om noen forsøker å forstå, å være åpen og inkluderende, om de så skulle slurve til og bruke feil terminologi og referansepunkt en gang eller to? Hvorfor dette selvopphøyde og urealistiske selvbildet .. for det er vel det? Svar utbedes.

Da var det kanskje på tide med en nyttårsoppdatering fra min side også. Hva skjedde i 2006? Jo, en jævlig masse, faktisk.

2006 var det året jeg tilbragte minst tid i Norge. Året med høyest gjennomsnittstemperatur for min egen del (men det er vel ikke så imponerende nå når det gjelder for alle nordmenn). Det var det tørreste året noensinne (det kan hvertfall ikke gjennomsnittsnordmannen skrøyte på seg). Det mest forurensende året.

Spennende, frustrerende, slitsomt, interessant og kjedelig på en og samme tid. Uforglemmelig.

I januar satte vi avgårde mot New Delhi, med mange forventninger. Om de ble innfridd er litt usikkert, da India aldri vil være som du tror. Oppholdet ved JNU fikk en turbulent start med manglende bolig, manglende oppfølgning fra UiB og heller lite samarbeidsvilje fra JNUs ansatte. At temperaturen falt ned mot 0 grader om natten var det ingen som hadde forberedt oss på, og at det betyr 0 grader inne når strømmen går (og helst når strømmen er der også!) ble en liten overraskelse. Å måtte stå opp tidlig for å rekke å fylle bøtten sin med varmt vann ble en vane.

Februar så tidenes første feiring av Samenes nasjonaldag på indisk jord. Mange fant og mistet og fant og mistet kjærlighet. Noen tøyde de indiske sosiale normene, og vil aldri bli glemt.

I mars ble det sjelefrelse i Rishikesh, og oppmuntringstur til Goa. Fire skandinavier og en amerikaner på tur, uforglemmelig. Ambassadøren kom på besøk, og indere oppdaget lykken i vafler og brunost.

April var preget av Hotel Cæsar og litt angst, og deretter ut på tur. Shimla først, så videre til Dharamsala, Manali, Naggar og høye fjell. Eller var det i mai? Avkjedsdrinker og middager ble holdt opptil flere ganger. Å sove i våte senger med mygg rundt ørene var ikke lenger et problem.

I mai var skolen slutt, og alt var fryd og gammen. Nei, det var vel ikke det. Å reise i India tar på, og Norge ble et vakrere minne enn noen gang før (eller senere?). Nok en pilgrimsreise ble foretatt, denne gangen til Varanasi, pass, lommebøker, mobiler og dagbøker ble borte, og vi fikk et herlig møte med indisk politi. Siste dagen i India ble tilbragt på ambassader og kontor, ingen shopping ble unnagjort, og jeg sovnet på flyet for første gang i mitt liv, fullstendig utmattet.

I juni var jeg hjemme igjen. Det ble litt annerledes. Ting man hadde sett fram til i lang lang tid ble unnagjort, og levde (desverre?) opp til forventingene.

Juli var jobb jobb jobb, bursdagfeiring med celebre gjester fra Oslo, Egersund, Bergen og Osterøy. Leif og Marit ble mann og kone. Jeg fikk endelig bekreftelse på skoleplass i London.

I august jobbet jeg netter og oppdagte de merkelige kroppslige effektene det har. Alle andre dro fra Sandnes, mens jeg ventet på å få dra.

I september rykket jeg opp igjen, denne gang for å slå rot i London. Jeg flyttet inn i 1 Penton Rise i Angel/Islington, og ble heldigvis straks kjent med meget hyggelige mennesker fra det store kontinentet kalt Amerika. Etterhvert dukket europeerne opp også. Mattekurs ble gjennomført, men ikke med stor bravado. Åshild besøkte.

I oktober var man flittig student, og fremdeles ivrig etter å oppdage London.

I november begynte man å bli stresset og lei, og man hoppet på flyet til Portugal sammen med seks gode venner. Shopping, portvin og vandring gjennom vakre gater. Maria og Guro så Chicago i musikalform, og vil være glamorøse morderinner.

I desember oppdagte man gleden ved burlesque, korsetter og fjærboar, man mistet fornuften med jevne mellomrom (hyppige, egentlig), jeg dro hjem til Sandnes en liten tur, og innså livets realiteter og bestemte meg for å ta fornuften tilbake. Mesteparten av tiden ble tilbragt foran en skjerm, mens "økonomisk liberalisering", "industrialisering" og "velferdsteoremer" danset foran øynene mine. Men man var også med på Scavanger Hunt, et stort høydepunkt. Neste år er det pallplass. Eller hvertfall topp ti.

Det var mitt år. Fem måneder i India, fire i England, tre i Sandnes. Hvordan 2007 blir er enda mer usikkert .. Da er jeg ferdig utdannet og må velge helt selv hva jeg skal gjøre med livet mitt. En dose flaks er bestilt.

Godt nyttår!

Dagene er fulle av overraskelser. Det begynner med at man innser hvordan det hele henger sammen, man ser sine egne og andres svakheter, blir skuffet over det man finner. Skuffet over mangelen på spennende planer. Stå opp, lese, lese, spise, lese, sove. Menneskeheten har man gitt opp for lenge siden - man lever utfra neoklassiske økonomiske teorier om jakten på egennytte. Det gjør jo alle andre, også.

Men så blir en tekstmelding til en middag til en helaften med musical, sånn helt plutselig. Og sånn helt plutselig får man en tekstmelding fra et land langt borte, med en uforbeholden unnskyldning for ting som skjedde (og ikke skjedde) for mer enn et halvt år siden. Noe som var glemt, men ikke borte, og man begynner å tro at kanskje så har man misforstått. Kanskje er det mer der ute? Det gode overvinner det onde? Og førsteinntrykkene holder det de lovet.

Will you please observe through the wire
I am sewing my feet together
They have walked as far
as they ever need to go

Will you further observe
through the wire
I am sewing my heart together
It is now so full of
the ashes of my days
It will not hold anymore

Through the wire
one last time
please observe
I am sewing my lips together
That which you are denying us
we should never have to ask for 

(Mehmet as Assad, 2002) 

Jeg har bestemt meg for å ta fri én dag i uken, lørdager. Her er resultatet fra denen helgens fritid. 

Lørdag arrangerte vi Scavenger Hunt, London rundt, med fotokonkurranse som mål. Resultatet fra min gruppe ser dere her. Forhåpentligvis. Hvis ikke bildene forsvinner IGJEN. Målet var å legge inn thumbs, men etter å ha prøvd i et døgn, så gir vi opp det.

 

 

 

 

Camden er en artig plass. I dag har jeg vært i Camden med min eneste venninne foreløpig. Jeg har kjøpt veldig mange ting som er ganske rosa. Dette er noe ganske nytt for meg, og jeg vet ikke helt hvordan det har skjedd. Men det funker? Jeg har nå et jenterom. Men på en bra måte.

Det er kult å være gother i Camden, og punker. Eller begge deler på en gang, kanskje. Synd jeg ikke er noen av delene. Jeg tror jeg lett kunne blitt en punkejente i miniskjørt og kjoler og korsetter (okay, punke-goth da). Bare så synd at de har så stygge sko. Svære, høye, klumpete støvletter med spenner på. Ugh. Og så tror jeg at de lukter litt ekkelt.

Nå har jeg hvertfall vært i Camden, på skikkelig. Artig, artig, og farlig, altfor mye å bruke penger på. Ole kommer til å ha problemer når han flytter hit, selv om han sikkert ikke har like lyst til å kjøpe korsetter og skotskrutete miniskjørt som det jeg har.

Neste stopp på min og Ericas "oppdage London"-runde er Covent Carden - selv om Lonely Planet ikke sier at der bra. Fuck Lonely Planet. Så tøff kan jeg nemlig være, for i dag har jeg løst mattestykker foran 70 andre mennesker.