MariaMadam

Våkner. Leser gjennom White’s test, Park’s test, Goldfeld-Quandt test .. Ikke Breusch-Pagan test. Noe jeg skal angre på senere.

Går til skolen med mine kjære romkamerat Andrew. Vi sier ikke så mye. Jeg har Norrøna jakke og en altfor stor og vid joggebukse. Ikke bunad. Det regner. Jeg blir helt gjennomvåt innen vi kommer til skolen. Typisk søttende mai.

Eksamen. Ser de første ansiktene på fremste rad, skjønner at noe er galt. Hvor er Whites test og Park test? Breusch-Pagan? Det var da som svarte. Matrix spørsmål under hypotesetesting? Det skal da ikke gå an. Det ble ikke mange sidene, nei. Men det gjorde ingenting. Jeg bryr meg ikke lenger. Motivasjonen er borte. Borte vekk.

Hva så? En halvtimes fantastisk massasje på trappene utenfor skolen. Månedens høydepunkt. Kjekke gutten som ikke er noe kjekk har fremdeles den samme buksen på seg. Hver eneste gang jeg har sett ham. Samme buksen. Litt ekkelt. Den har rar glidelås.  

Espresso frapuccino skinny. Sudoku. Buksegutten sier kudos for playlisten min. Månedens nest beste. Jeg får en fortune-fish av Den Andre Maria. Den krøller seg sakte i hånden min. Til slutt krøller den seg helt opp. "You are passionate". Det var da som faen.

Hjem. Fremdeles tidlig. Ikke noe buekorps. Ikke noe vanlig korps heller. Ingen pølse, ingen is, ingen øl. Sove. Sooooove. Middag. Pasta med pesto og ost. Migrene. Sove litt mer. The Daily Show. Vi spiser opp Rachael sin sorbet. Hun har ikke merket det enda.  

SUPER MARIO! Jeg taper suverent mot alle. Men det er første gang på over 10 år, så det er greit. Du-du-du-du. MÅ .. FÅ .. SPØRSMÅLSTEGN. Dumme bananskall. Game over. Vel, det var på kinesisk, men jeg antar at det var det det betydde.

Der har dere det. En vanlig dag i London. Den andre 17 mai utenfor Norge på rad. I fjor var det i en liten landsby i Himalaya, som luktet svovel, og hvor alkohol var forbudt. I år var det London. Ikke like langt borte, men likevel ..

Snart kommer jeg hjem og hilser på.

 

Jeg burde ha dårlig samvittighet for at jeg sitter her på biblioteket og skriver blogginnlegg når jeg burde ha skrevet oppgave. Men dette er igjen på grunn av dårlig samvittighet ovenfor bloggen. Stakkars liten, som får så lite oppmerksomhet fra mamma’n sin. Men hva kan man gjøre med det? Jeg vet ikke hva jeg kan skrive om, jeg vet ikke hva folk vil lese om.

Hverdagen har få spennende elementer, og de få som er spennende egner seg ikke for allmenheten.

Så fortell meg gjerne hva jeg skal fortelle om. Skole? Byturer? Hva jeg spiser til middag?

Jeg kan gjerne fortelle om utslettet som vandrer i leilgheten. Torsdag hadde A utslett på hoftene. Fredag hadde jeg. Og nå har R. R og A ligger med hverande, men jeg ligger ikke med noen av dem, så jeg tror kanskje det finnes en annen grunn.

Utslett og andre nye fenomener er blitt en vane her i allergiens by London. Alt klør, alt tørker inn og alle ting gjør vondt. Albuer blir hvite, røde flekker dukker opp, eggstokker verker og .. det vil ingen ende ta. Da er det greit at man kan banke på nabodøren og få dem til å smøre deg inn. Jeg er sikker på at det er mange som hadde satt pris på å overvære våre nattlige body lotion tilstelninger. Ikke minst E’s indiske romkamerat som fremdeles veldig gjerne vil at hun skal massere meg slik at han kan se på. Kanskje som en avskjedspresang i september?

SOAS world music choir konsert kaller. Jeg er skeptisk, så jeg tar med øl. Hej! 

Dunk dunk dunk, sier det i hodet mitt. Dunk dunk dunk, sier det fra rommet over meg. Noen får seg noe.

Ææææ - stoooop! Stop it! sies det fra rommet ved siden av mitt. Også der er det noen som får seg noe.

Vinteren kom plutselig tilbake, lunsj uten jakke på i sist uke er erstattet med skjerf, lue og snø i dag. Man må være påkledd under dynen. Kanskje ikke hvis man får seg noe .. Jeg vet ikke.

Livet, eller våren, tok en ny vending før helgen. Man skal ut i verden igjen! Og plutselig sitter man med massevis av incentiv til å arbeide hardt de neste ukene, man har grunn til å holde ut kulden, til å la være å sove på en stund. Hvis man var frisk, riktignok. Nå som man holder sengen ser man hvor fort dagene flyr forbi, før man plutselig skal ut på nye eventyr som ikke har tid til. Men noen ting må man bare gjøre, for sin egen mentale helses skyld. La oss håpe alt går sin gang uten for mye forviklinger og ettervirkninger!

Nå skal jeg legge bort lilleMac og krype helt under dynen og sovne til rytmiske bevegelser fra rommet over, og fra hodet som kroppen min er bundet til! 

I dag har leg skrevet flere betaer, tetaer og deltaer enn noen gang før. Jeg har fått en ny interesse for korrupsjon og dets implikasjoner for økonomisk vekst. Jeg har drukket mengder med kaffe, jeg har sittet i solen mens øynene rant - så lyst har det ikke vært på lenge.

Jeg har planlagt essayer, tatt mental notes til fremtidige litterære prosjekter, jeg har gledet meg til middag meg alle vennene mine på Afghan Kitchen i kveld. Jeg har handlet mat, kjøpt en fantastisk bok, jeg har mislyktes i å kjøpe togbilletter.  

Men før alt dette så jeg et menneske dø.

Jeg spiste frokost mens jeg så på at et menneske døde. Jeg hørte hylet, jeg så ambulansene komme, veien bli sperret av, trafikken stoppet. All trafikk stoppet. Så stille ahr det aldri vært her før. Til helikopteret komme. Jeg så lastebilsjåføren tenne sigarett etter sigarett før han satte seg tilbake i førerhuset sammen med en gulkledd politimann. En annen plukket opp det som var igjen av sykkelen.  Kastet skoene i grøften. De går rundt og rundt og rundt ham mens han ligger der helt stille. Helt helt stille. I femten minutter ligger han stille, mens jeg spiser pitabrød med Philadelphia-ost på.  Han beveger plutselig på armene. Men det skulle ikke vare.

Så gikk vi til skolen, Andrew og jeg. Litt stillere enn ellers. Men i dag er i grunnen en helt vanlig dag.  

Jeg er helt tom. Tom tom tom. Ingenting å fortelle om. Kun det trivielle. Som hva som er i kjøleskapet mitt. Druer og eplejuice. En halv cheddar.
I fryseboksen har jeg frosne reker, men jeg har ikke nok peanøttsmør til å lage Satay-saus. Erica kommer med taco til middag.
Hvor spennende er dette?

Jeg skulle ønske jeg var anonym her, da kunne jeg fortalt om umoralske tanker, spennende mennesker og nye erfaringer. Men det blir for gjennomsiktig her.

I stedet får man tro at jeg kun tenker på landbruksreformer og redistribusjon i India, Verdensbankens lånebetingelser og hvordan de har endret seg siden 2005, hvordan valutakursen kan overskyte selv om man antar rasjonelle forventninger og hvorvidt Thailand oppfyller kriteriene for vellykket bruk av læringsrenter. Vi kan tro at dette er alt som foregår i hodet mitt for tiden. At utover det har jeg ingen drømmer, ambisjoner eller planer. Ingen følelser, ingen lengsler og ingen nye teorier om mellommenneskelige forhold.

Når jeg blir stor skal jeg ha slike tanker og dele dem med verden.  

Today I have seen a man use 4 of the 5 washing machines in the laundry room, and at least 8 different detergents. He was heaving and sighing and exhausting himself. It looked like a good workout.

I saw a bird fall towards the ground as he desperately tried to carry with him a stick three times longer than himself. Frantically flapping his wings, he still did not stand a chance in the battle with the stick, but refused to drop it.

I have read British tabloids and feel dumbed down, and don´t know how to recover. But at least now I know that Kylie Minogue is the world´s best dressed woman, that Ashton and Demi are meant to be and will never divorce, and that Victoria Beckham wears bows shaped as a figure eight on her clothes because according to the Feng Shui lifstyle, this attracts wealth.

I have also learned that it is now impossible to have sex on airplanes and that the mile high club is no longer open to new members. I know also that the first time you have sex with someone you really like, it should NOT be on the bed and that you should not bring a toothbrush to your first sleepover. I am exceedingly happy that Glamour chose to tell me all these things, if not, I would have made a very bad impression the next time I chat to the woman next to me at the hairdresser’s.

Tomorrow .. I will not read any of these things. Tomorrow I will get all my work done. I will be intelligent again, and get on top of my work. I promise.  

 

Da var det kanskje på tide med en nyttårsoppdatering fra min side også. Hva skjedde i 2006? Jo, en jævlig masse, faktisk.

2006 var det året jeg tilbragte minst tid i Norge. Året med høyest gjennomsnittstemperatur for min egen del (men det er vel ikke så imponerende nå når det gjelder for alle nordmenn). Det var det tørreste året noensinne (det kan hvertfall ikke gjennomsnittsnordmannen skrøyte på seg). Det mest forurensende året.

Spennende, frustrerende, slitsomt, interessant og kjedelig på en og samme tid. Uforglemmelig.

I januar satte vi avgårde mot New Delhi, med mange forventninger. Om de ble innfridd er litt usikkert, da India aldri vil være som du tror. Oppholdet ved JNU fikk en turbulent start med manglende bolig, manglende oppfølgning fra UiB og heller lite samarbeidsvilje fra JNUs ansatte. At temperaturen falt ned mot 0 grader om natten var det ingen som hadde forberedt oss på, og at det betyr 0 grader inne når strømmen går (og helst når strømmen er der også!) ble en liten overraskelse. Å måtte stå opp tidlig for å rekke å fylle bøtten sin med varmt vann ble en vane.

Februar så tidenes første feiring av Samenes nasjonaldag på indisk jord. Mange fant og mistet og fant og mistet kjærlighet. Noen tøyde de indiske sosiale normene, og vil aldri bli glemt.

I mars ble det sjelefrelse i Rishikesh, og oppmuntringstur til Goa. Fire skandinavier og en amerikaner på tur, uforglemmelig. Ambassadøren kom på besøk, og indere oppdaget lykken i vafler og brunost.

April var preget av Hotel Cæsar og litt angst, og deretter ut på tur. Shimla først, så videre til Dharamsala, Manali, Naggar og høye fjell. Eller var det i mai? Avkjedsdrinker og middager ble holdt opptil flere ganger. Å sove i våte senger med mygg rundt ørene var ikke lenger et problem.

I mai var skolen slutt, og alt var fryd og gammen. Nei, det var vel ikke det. Å reise i India tar på, og Norge ble et vakrere minne enn noen gang før (eller senere?). Nok en pilgrimsreise ble foretatt, denne gangen til Varanasi, pass, lommebøker, mobiler og dagbøker ble borte, og vi fikk et herlig møte med indisk politi. Siste dagen i India ble tilbragt på ambassader og kontor, ingen shopping ble unnagjort, og jeg sovnet på flyet for første gang i mitt liv, fullstendig utmattet.

I juni var jeg hjemme igjen. Det ble litt annerledes. Ting man hadde sett fram til i lang lang tid ble unnagjort, og levde (desverre?) opp til forventingene.

Juli var jobb jobb jobb, bursdagfeiring med celebre gjester fra Oslo, Egersund, Bergen og Osterøy. Leif og Marit ble mann og kone. Jeg fikk endelig bekreftelse på skoleplass i London.

I august jobbet jeg netter og oppdagte de merkelige kroppslige effektene det har. Alle andre dro fra Sandnes, mens jeg ventet på å få dra.

I september rykket jeg opp igjen, denne gang for å slå rot i London. Jeg flyttet inn i 1 Penton Rise i Angel/Islington, og ble heldigvis straks kjent med meget hyggelige mennesker fra det store kontinentet kalt Amerika. Etterhvert dukket europeerne opp også. Mattekurs ble gjennomført, men ikke med stor bravado. Åshild besøkte.

I oktober var man flittig student, og fremdeles ivrig etter å oppdage London.

I november begynte man å bli stresset og lei, og man hoppet på flyet til Portugal sammen med seks gode venner. Shopping, portvin og vandring gjennom vakre gater. Maria og Guro så Chicago i musikalform, og vil være glamorøse morderinner.

I desember oppdagte man gleden ved burlesque, korsetter og fjærboar, man mistet fornuften med jevne mellomrom (hyppige, egentlig), jeg dro hjem til Sandnes en liten tur, og innså livets realiteter og bestemte meg for å ta fornuften tilbake. Mesteparten av tiden ble tilbragt foran en skjerm, mens "økonomisk liberalisering", "industrialisering" og "velferdsteoremer" danset foran øynene mine. Men man var også med på Scavanger Hunt, et stort høydepunkt. Neste år er det pallplass. Eller hvertfall topp ti.

Det var mitt år. Fem måneder i India, fire i England, tre i Sandnes. Hvordan 2007 blir er enda mer usikkert .. Da er jeg ferdig utdannet og må velge helt selv hva jeg skal gjøre med livet mitt. En dose flaks er bestilt.

Godt nyttår!

I stedet for å surmule, i stedet for å lese, i stedet for å stresse eller deppe bestemte jeg meg for å lage jul for meg og mine venner i D3/1. Med hjemmelaget gløgg. Ikke noe sirup nei, ekte gløgg (eller mulled wine som det heter her). Kanel, ingefær, nellik, kardemomme, honning, appelinskall og sainburys beste kartongvin.

Do it yourself (as seen on TV) ingefærmenn. Mince pies fra Granny (og Sainsburys), rosiner og mandler. Juletreet kom sist uke.

Jeg tror de likte det. De turte hvertfall ikke si noe annet. Fight evil with good, tenker jeg vi sier. Så små snille frø, og kansje kan jeg høste fine ting når jeg kommer tilbake i januar!

 

 

 

Å, fysj, det så stygt ut med bilder. Menmen.

Her kommer badet mitt; det er lite, men det gjør nytten. Og hyllen har jeg montert helt selv, med kinesisk bruksanvisning.

    

 

 Hah. jeg fikk det bedre til nå. Tre bilder av bad og et av gangen. Jeg bor inn første døren til høyre.

Jeg har ikke så mye å berette fra London i dag, har brukt dagen på mattelekser og å kjøpe strykejern. Fikk med hullemaskin på kjøpet. Wuhu.

Ellers venter jeg på post, fra flere kanter. Den ene postkassen vet jeg hvor er og den sjekkes ofte, men der kommer det ikke noe. Den ordentlige postkassen har jeg ikke funnet ennå. Der er det på vei. Jeg hater å vente.  

Det tordner. Samtidig som det er fyrverki ute. Artig.  

 

 

Hvis jeg nå får det til, så skal dere under her få se noen bilder av mitt kjære hjem;

 

Her og her har dere kjøkkenet mitt.

Og under her kommer mitt flotte rom, som fremdeles ser litt trist ut ..

 

 

og

 

Litt mer rom (dette var ekstremt vanskelig å få til .. og det ser sikkert helt fælt ut også, menmen .. noen bilder er det hvertfall)

 

 Hmm .. Dette er kanskje noe av det vanskeligste jeg har gjort på mange måneder. Så vanskelig faktisk at badet må få et eget innlegg ..