MariaMadam

T-skjorten man ikke kan kaste, selv om man ikke har fått den på siden man var ti år gammel. 

Bildet man ikke klarer å ta ned fra veggen, selv om man ikke utstår den som er på det.

Sangen man aldri klarer å fullføre, "Neste sang", fordi den har fått ny betydning. 

En kvittering som egentlig ikke sier noe som helst.

En venn du ikke lenger kan snakke med men som du beholder fordi du ikke kan forestille deg hvordan det ville vært uten ham. 

Og så ..

Klokken man ikke klarer å stille tilbake til lokal tid fordi den forteller deg hvor du burde vært og hvor du skulle vært, der hvor drømmene var. Men drømmer skal de forbli, but the truth is, de er vel nærmere mareritt;

Minnene du ikke klarer å la være å dra frem, fordi den ulmende vonde følelsen som vokser i magen er helt nødvendig, det må bli vondt før det kan bli godt.  

Men så er det noen små ting som du har tatt vare på så lenge du kan huske. Og de sier ikke lenger noen ting. Det ulmer ikke noe sted.

Bildet av figuren han tegnet på deg, den første kjæresten, den som betydde "Jeg er glad i deg". Smykket med fiolen på. Skjerfet du ikke kunne leve uten. En CD du måtte spille hver eneste kveld i flere år for å få sove. Helt borte. Hvor ble de av?

Mange små ting. To store eksamener. Og én stor fest.  

 

Flere har etterspurt en oppdatering på livet mitt i London, der jeg skriver om skikkelige ting. Okay, værsågod.

Tre av åtte eksamener er overstått. Jeg står opp klokken ni, leser til midnatt. Innimellom spiser jeg, drikker altfor masse kaffe og har generelt vondt i hodet. Magen blir større og større siden jeg ikke har tid til å bevege på meg. Og den ene migrenen følger den andre.

Når jeg ikke leser, har jeg panikk. For å stryke på eksamen, og for å være ferdig med eksamen. Da skal man begynne å søke jobber. Det er ikke lett når en ikke engang vet hvilken verdensdel man vil bo i. Og ikke har man noen erfaring å skilte med heller. Ubetalte internships ser ut til å være eneste løsning, men er man virkelig klar for enda et år med svært trange kår?

Videre er man redd for å forlate venner og kjente nok en gang, starte på nytt enda en gang. Livet i London er generelt bedagelig, man er alltid omgitt med en masse hyggelige mennesker. Man er redd for å være helt mutters alene på et veldig kaldt sted. Man er redd for å bli glemt av alle man kjenner nå, og å være en fremmed når man (dersom man) kommer tilbake.  

For å toppe det hele har man konstant dårlig samvittighet, uten helt å vite hvorfor. Litt fordi man har såret mange mennesker. Litt fordi man har skuffet andre. Og fordi man bærer på andre menneskers hemmeligheter og er redd for å røpe dem.

Og sånn går nå dagene.

På den positive siden kan det nevnes at jeg er den eneste som vet om det hemmelige forholdet mellom to av de jeg bor med, og at alle andre i leiligheten i det siste har blitt veldig nysgjerrige og stiller dem mange interessante spørsmål. Det er stor underholdningsverdi i å se dem forsøke å bortforklare alle lydene og tilfeldighetene. Men en dag kommer jeg til å røpe meg, ubevisst, og jeg har dårlig samvittighet allerede før det har skjedd.

Nå er klokken altfor mange, hvis hodepinen tillater det så skal jeg sove, slik at jeg kan lese videre i morgen og være klar til eksamen mandag, tirsdag og torsdag. Og tirsdag og torsdag uken etter. Deretter er det fri. Kanskje kan jeg skrive noe mer spennende da. Hvis solen kommer frem og jeg kan leve det bohemlivet jeg drømmer om.

Natt-natt. 

Helt plutselig ilte det nedover ryggen min. Jeg ser på kinoprogrammet, vurderer om jeg har tid til å se en film, midt i eksamensperioden. "The Bridge to Terabethia". Jeg skjønner ikke hva som skjer, men hårene reiser seg på kroppen, og snart skal tårene kjempe seg nedover kinnene mine. er det 13, 14 år siden jeg sist hørte om Terabethia? Da var det på norsk, og i bokform. Favorittboken min. Som jeg ikke har tenkt på de siste 14 årene. Den tristeste boken jeg visste. Så trist at jeg skrev inn til Norsk Ukeblad om det og vant hundrevis av fargestifter. Og jeg husket alt. Hvordan det endte. Og det tok kun sekunder før alle følelsene fra jeg var 9 år gammel kom tilbake. Jeg så ikke filmen. Tør ikke. Må spare på dette minnet litt til.

I dag skjedde det igjen. Ut av intet kom ordene "Farvel, Rune" til meg. Husker dere boken, fra barneskolen? Om Sara og Rune som leker ved dammen, Rune kysser Sara .. og så drukner Rune? Det første møtet med døden? Reaksjonen var akkurat det samme. Umiddelbart kunne jeg se for meg akvarellene av Rune som flyter med ansiktet ned, rød genser på. Rune ble til jord slik at blomster kunne gro.

Mange tårer. Kanskje er det eksamen. Kanskje er det savn etter noe som er borte og aldri kommer tilbake. Fremtiden lurer rundt hjørnet. Om to uker er alle eksamener over, og livet skal begynne igjen.

Utviklingsøkonomi er et vanskelig felt. Politikk som er selgbar, som høres tiltrekkende ut, virker ikke. De policyene som fungerer, er moralsk tvilsomme og kan ikke aksepteres av Vesten.

Hvordan ble egentlig Korea en raskt voksende økonomi? Atul Kohli skriver at Japans strenge linje under kolonitiden var avgjørende for 1960 tallets høye økonomiske vekst. Disiplinering av middelklassen og aspirerende kapitalister la grunnlaget for utviklingen. Gjerne opprettholdt ved hjelp av brutal vold, tvangsflytting og redistribusjon av ressurser. Et menneskeliv her eller der var ikke så viktig - og se hvor langt de har kommet.

På det Sør-Asiatiske kontinentet er korrupsjon helt avgjørende for politisk stabilitet. Et politisk system som i økende grad preges av fraksjonaliering og kriminalitet kan kun opprettholdes ved ulovlige overføringer av ressurser, så lenge budsjettet er lite og få tjenester kan leveres på lovlig vis. Det er liten grunn til å tro at økt demokratisering og gjennomsiktighet kan redusere korrupsjonen i disse landene.

Først når landet har oppnådd økonomisk vekst og dermed et større budsjett, vil et demokratisk styresett kunne vokse frem og mer ærlig politikk drives, skriver Mushtaq Khan, og trekker frem Thailand som et viktig eksempel på dette.

Kort sagt, så ser det ut til at vold, tvang og uærlig politisk spill er nødvendige (om kanskje ikke tilstrekkelige) faktorer for fremgang. Hvordan skal man kunne selge dette til Verdensbanken, IMF eller norske myndigheter? Hvordan skal man kunne vise til Kina eller Vietnam, udemokratiske land som konsekvent bryter internasjonale menneskerettigheter, som eksempler til etterfølgelse? 

Min oppgave, sammen med alle andre utviklingsøkonomer, er å komme opp med forslag til hvordan dette kan løses uten at det som i hovedsak er vestlige verdier og institusjoner blir tilsidesatt. Vi skal skille mellom prosess og resultat. Jeg ønsker meg selv lykke til, for selv om det er åpenlyst for enhver at Verdensbankens oppskrifter ikke leverer, så er dette en umulig oppgave.

 

    Som hvit, norsk jente med heteroseksuell legning og få sære interesser, har jeg alltid følt meg skremmende normal. Jeg skiller meg ikke ut på noen måter, og tror sjelden mennesker har klart å plassere meg i noen helt spesifikk bås som jeg naturligvis og eksklusivt må befinne meg i.
    Fra det utgangspunktet er det naturlig å betrakte subkulturer og minoritetsgrupper med en viss facinasjon, og skepsis, og i det siste har jeg irritert meg en del over den overlegenhet mange av disse gruppene har i forhold til sin unikhet. Uansett hvordan andre mennesker prøver å forstå dem og fremstille dem, så blir det latterliggjort som urealistisk, og det skapes et inntrykk av at
ingen andre kan forstå "sånne som oss". Bildene som skapes av gruppen er aldri bra nok, og helt klart aldri noen avspeiling av virkeligheten.
    Dette ser ut til å gjelde enten vi snakker om svarte i USA, om venstreradikale, om lesbiske, gothere eller elitiske smågutter på Eton. Et hvert forsøk fra min side om å forstå dem blir ledd bort - "du er hvit, du er straight, du kan ALDRI forstå hvordan det er å VÆRE oss". Selv om kritikken man blir møtt med i første omgang tas hensyn til, og innfallsvinkelen deretter er den motsatte, er dette også helt feil. Men er de virkelig så unike, er livene deres SÅ annerledes enn våre, at det er komplett umulig for oss å sette oss inn i deres liv og tankeverden, og at vi per definisjon er dem underordnet? Jeg tror ikke det.
    Jeg har venner av arabisk hærkomst som sier at de aldri kunne vært kjærester med en hvit jente. De ville ikke forstått. De har selv vokst opp i vesten, i kristne familier, gått på blandet skole og studerer det samme som meg, går ut på samme pub’er som meg, vi leser de samme bøkene og stemmer på samme parti. Men nei. Jeg kan aldri forstå. Mitt forsøk på å definere en Jordaner og forstå hvordan det er å være araber blir ledd bort. Min lesbisk-feministiske venninne er enda verre. Deres subkultur er overodnet alle andre, og ingen - INGEN - skal kunne trenge inn i deres sirkel og tilsynelatende FORSTÅ hva det handler om. Nei, vi er annerledes, og dermed best, og det vil for alltid være utenfor DIN fatteevne å forstå hva det å være som oss handler om. For så unikt er det. Det er i grunnen underlig at vi kan tråkke på den samme jorden.
    Så hva er det som gjør det? Hvor kommer disse holdningene fra? Og hvorfor er det så galt om noen forsøker å forstå, å være åpen og inkluderende, om de så skulle slurve til og bruke feil terminologi og referansepunkt en gang eller to? Hvorfor dette selvopphøyde og urealistiske selvbildet .. for det er vel det? Svar utbedes.

Skal du søke på ODI? Skal du? Skal DU søke på ODI? Det er det nest mest populære spørsmålet etter "How are your essays coming along?" for tiden. Svaret mitt har vært nei. Helt til i kveld. Det gikk plutselig opp for meg at det er jo dette jeg skal. Det er dette jeg studerer, og det finnes ingen bedre måte å komme seg inn i systemet på. ODI er Englands ledende "Think tank" når det kommer til internasjonal utvikling og humanitære temaer. De sender unge, uerfarne utviklingsøkonomer ut til Afrika, Karibien og Stillehavsøyene for å jobbe for myndighetene i et u-land i to år. Superskummelt. Og jeg vet at jeg ikke kan få jobben, ikke i år i hvertfall. Det var derfor jeg ikke skulle søke.

Men nå skal jeg. Og jeg har 36 timer på å skrive en søknad som alle andre har brukt en måned på. Og aldri har jeg sett er verre søknadsskjema. Jeg vet ingenting om mine interpersonal communication skills, og jeg kan ikke gi et eksempel på en situasjon der jeg har måttet bruke logic and reasoning to solve a problem, and seperate essential from non essential elements. Jeg bullshiter. Og jeg er litt full, på toppen av det hele. Full og stappmett og veldig forvirret. Og alt må gjøres NÅ, for i morgen er det skole og rydding og pakking og fyll føre jeg tidlig en lørdags morgen skal sette meg på et tog ut til Heathrow. "Juleferie". Essayskriving og julemat, heller.

God helg, god jul, vi sees veldig plutselig! 

 

Av alle ord i hele verden er det kun to som sitter i hodet mitt for tiden. Sex? Menn? Øl? Sove?

Nei. Market failures. Market failures. Market failures. Correcting market failures. Causing market failures. Dominating market failures. Essayskriving til langt over hodet. Skal bli godt å bli ferdig.

Det er likevel ikke market failures dette skal handle om. Det skal handle om høflighet, forventninger og reservasjon.

Lenge, lenge hadde jeg gledet meg ti lkvelden i kveld. Jeg hadde invitert bestevenninnen på middag, jeg skulle få henne på tomannshånd, for første gang på over en måned. Jeg skulle fortelle henne alt jeg hadde på hjertet, oppdatere henne på alt som har skjedd de siste fire ukene, klage min nød. vi skulle spise god mat, drikke litt vin.

Hun kommer. Sier at hun og hun kommer også. Baaah. Kjekke folk, men ikke de du diskuterer noen alvorligere enn film og klær med. Ugh. Ikke var det nok mat heller. Skuffet. Veldig skuffet. Men hvorfor? Det skjer alltid. Er dette en amerikansk ting? Er det vi nordmenn som forventer for mye, som er for reserverte? Skulle jeg sagt i fra, sagt at nei, de kan ikke komme, når de var på vei?

De spurte om jeg ville være med ut og handle på lørdag. Jeg sa jeg ikke kunne, fordi jeg skulle til Camden med en kamerat. Er det det samme som å si "Hei, vil dere bli med meg og Joao til Camden?". Tydeligvis.

Jeg forstår ikke helt. Jeg er nok bare egoistisk.

Lurer på om dette kan være et eksempel på market failure. Imperfect information, kanskje. Er det grunn nok til government internvention? 

Jeg visste ikke at denne typen smerte fantes. Men det eksisterer, og er av de mest intense jeg har opplevd. I utgangspunktet psykologisk, men i så stor grad at den nødvendivis går over til å bli psykisk. Denne smerten heter "Asiater som ikke kan snakke engelsk".

Hun er søt, jenta fra Japan, som skal holde presentasjonen på seminaret i dag. Vi er en liten gruppe, 10 mennesker i et bittelite rom. En intern gjeng, der til og med professoren er med å gjøre narr av meg og mine medelever. Men det vi skal oppleve er for voldsomt til at det er lov å gjøre narr av det.

Hun snakker i 20 minutter. Eller, leser. Vi har fått utdelt manuskriptet hennes, og selv når hun leser ordrett av dette, skjønner jeg ikke hva hun sier. Hver setning tar mer enn et minutt, tenkepausene før hvert ord som inneholder mer enn to stavelser er pinlig lange. Her er ingen r’er. Ingen konjunksjoner. Kun verb og substantiv, og en uttale jeg aldri har hørt maken til. Jeg forstår rett og slett INGENTING. Det gjør ingen andre heller. Jeg ser meg rundt. Sheena stirrer tomt rett fram. Akshay er mer interessert i vannflasken sin enn det som er troverdig, Grace ser desperat rundt seg. Umar har blikket festet godt i bordplaten. Jeg blar febrilsk i permen min, liksom på jakt etter kommentarer eller innvendinger til poengene Miss Tokyo prøver å få fram. Professoren rister. Først det ene benet, så begge. Blodåren i pannen hans blir tykkere og tykkere. Hoste, snufse og kremtefrekvensen øker eksponensielt. Jeg kjenner at jeg får problemer med å puste. Skal hun aldri bli ferdig?! Og jeg vet at jeg er på SOAS, at man skal respektere ulikhet og diversitet, men å vite at dette aldri skal bli kommentert eller snakket om (for det gjør man da ikke - man gjør ikke narr av andres uttale og aksent), sliter på meg.

Derfor fikk dere kommentaren Sheena og Umar skulle ha fått. Jeg føler meg bedre nå, men vit at det finnes slike mennesker der ute. Mennesker med så dårlig engelsk at det kan få dere til å hyperventilere.

Ha en fin fredagskveld! 

 

Maria: Hello?
Pakistani: Who? Who are you?
Maria: Maria?
Pakistani: Maya? Why? Why Maya?
Maria: I’m Maria?
Pakistani: Why you have this number?
Maria: Uh .. I got it .. from the shop?
Pakistani: No, no. Why you haev this number? This is not your number. Are you uncle?
Maria: Ehh .. This is my phonenumber.
Pakistani: You know my uncle?
Maria: No
Pakistani: You live with my uncle?
Maria: No.
Pakistani: Then why you have this number? It is uncle’s number. 
Maria: Sorry, this is my number. You must have got your uncles’ number wrong. 

Maria legger på. 2 minutter senere.

*1 new message*

Pakistani: I have sent many message to this number. U have got all messages. U r not uncle isnt. U should tell me. Not very nice isnt.

*2 new message*

U r very funny Maria. Yesterday I got call from other number. When I pick up, caller play music and laugh. It was u isnt it. Tell me honest.  

2 uker senere ..

*1 new message*

blablabla (urdu) Ramadhan balbalblabla Allah.

Enda en uke ..

blablabla urdu blabla frog said to sarkar jump in water blablabla urdu blabla frog jump in water suicide hahaha blabla.

Med unntak av et par spredte urdu og hindimeldinger, har det vært stille i over en uke. Til i dag.

*1 new message*

How are u uncle hehehehe what a coincident lolz h r u anyway whts ur name freha or maria im not sure abt urname u r pakistani arent u.

Jeg har en venn.  

 

 

Jeg kan nesten garantere at jeg er verdens mest irrasjonelle menneske. Jeg er hvertfall ikke en nyttemaksminerende "economic man". Jeg forholder meg til både objektive og subjektive sannheter i samme øyeblikk, og har en tydelig ukonvensjonell oppfatning av tid. Jeg prøver å motvirke frustrasjon ved å gjøre den større, jeg er trøtt, så jeg er våken enda lenger. Jeg må lese mer, så jeg leser mindre. Jeg velger aldri minste motstandsvei, jeg gjør det så vanskelig som overhodet mulig, sliter meg gjennom det, og kanskje så går det til slutt, men da er det ikke verdt strevet likevel. Og jeg sikter kun mot det jeg egentlig ikke ønsker - ingenting annet er verdt å kjempe for. Jeg sier ja til det jeg ikke vil, og nei til det jeg burde gjøre. Jeg bor i bakvendtland, og blander "frihet til" med "frihet fra", og det blir litt rotete. Fredagskveld nå. Men hva betyr det?