MariaMadam

Dunk dunk dunk, sier det i hodet mitt. Dunk dunk dunk, sier det fra rommet over meg. Noen får seg noe.

Ææææ - stoooop! Stop it! sies det fra rommet ved siden av mitt. Også der er det noen som får seg noe.

Vinteren kom plutselig tilbake, lunsj uten jakke på i sist uke er erstattet med skjerf, lue og snø i dag. Man må være påkledd under dynen. Kanskje ikke hvis man får seg noe .. Jeg vet ikke.

Livet, eller våren, tok en ny vending før helgen. Man skal ut i verden igjen! Og plutselig sitter man med massevis av incentiv til å arbeide hardt de neste ukene, man har grunn til å holde ut kulden, til å la være å sove på en stund. Hvis man var frisk, riktignok. Nå som man holder sengen ser man hvor fort dagene flyr forbi, før man plutselig skal ut på nye eventyr som ikke har tid til. Men noen ting må man bare gjøre, for sin egen mentale helses skyld. La oss håpe alt går sin gang uten for mye forviklinger og ettervirkninger!

Nå skal jeg legge bort lilleMac og krype helt under dynen og sovne til rytmiske bevegelser fra rommet over, og fra hodet som kroppen min er bundet til! 

De har spist lunsj sammen hver dag i over en måned. De har delt mer enn én pakke røyk. De har sittet på hver sin side av bordet, han med whisky, hun med en GT, nærmest hver eneste kveld i London. De har snakket om alt mellom himmel og jord, om islam, antisemittisme, flyktningepolitikk, om sist gang de elsket, sist gang de gråt, og hvilke stillinger de foretrekker.

Han har sagt at hun er alt han ikke vil ha, hun har ledd av ham, men sagt at han har alt hun leter etter. Ikke høyt, da. Kun til andre. De har vandret gatelangs, fra marked til marked, fra pub til pub, alene eller med andre. De har hvisket til hverandre på kinoen. Men London har ikke vært byen for romantikk i høst.

Tilfeldigheter, eller strategisk anlagte venner, gjør at det to drar ut av byen alene denne morgenen. Det er vakkert der. Selv om alle bygningene er grå, har ingen av trærne samme farge. Solen skinner slik den kun kan i slutten av oktober.

De går gjennom gatene på samme måte som i London, litt fra hverandre, men ikke helt. Men i dag er stemningen en helt annen. Det er lenger mellom de vanlige vitsene (Hva kaller man en portugiser som masturberer? Manuel) og de vanlige samtalemnene (Hva tror du Georg gjør? Tygger khat i dusjen sin). Han sier kun én ting i dag; "Jeg har så lyst til å kysse deg". Men han gjør det ikke.
Hun ler av ham, tilsynelatende likegyldig. Timene går. Han sier det, igjen og igjen. Det blir mørkere, nærmer seg hjemreisen. Hun blir usikker. Hvordan tolker man de ordene, når de ikke etterfølges av handling? Nå er det kun en halvtime til toget går.

De sitter på perrongen, lengst borte fra alle de andre menneskene. På andre siden av sporet setter en mann seg ned, og tar fram saxofonen sin. Ja, det er helt sant.

Og det skjer! DET SKJER!

Aldri har noe føltes bedre - bortsett fra alle de andre første kyssene. Det kjennes så absolutt, så ekte, og til syvende og sist ungjenkallelig. Fra her vil det ikke gå lenge før de kjenner sorgen over at det aldri vil skje igjen - de to vil aldre ha et nytt første kyss.

Bare andre versjoner av det første kysset. Som det første offentlige, som alle vi får delta i. Vi ser det, og vi husker hvordan det var, alle de første gangene. Vi kjenner kriblingen i magen, nervøsiteten, opprømmelsen og den lille - men umiskjennelige - tristheten. Vi blir stille, alle sammen utveksler blikk, før vi bryter den samme stillheten med en vilkårlig strofe fra en vilkårlig sang (Total Eclipse of the Heart? Temasangen fra "The good, the bad and the ugly"?) - bare for å vise hvor naturlig vi synes det er. De rødmer likevel, og vi kjenner klumpen som faller fra et sted i brystet til et punkt lenger nede i magen.

Og jeg husker den gangen, den første og eneste, du holdt hånden min ute, der alle kunne sett det. En første gang jeg aldri bet meg merke i, før nå. Kan man da ha en ny første gang?

(Gratulerer, forresten, til de to vakre og lykkelige!) 

Å være på et nytt sted resulterer som oftest i absurde drømmer. I natt skulle jeg holde konsert. Jeg skulle fremføre 20 av Tori Amos sine sanger, med norsk tekst. Men innså omtrent 15minutter før jeg skulle på scenen at a) jeg hadde ikke oversatt tekstene b) jeg kunne ikke engang tekstene på engelsk 2) jeg kunne ikke spille piano og ikke minst d) jeg kunne jo ikke synge. Det sugte litt.

Dessuten frømte jeg at jeg var på en fest der ingen kunne se forskjell på Ole og Ane Dahl Torp, at Tyler fra India hadde dratt til New Orleans og dermed blitt en ekstremt utrøykt neger og at Aditya hadde privat jet som landet i hagen min og at hodet hans var like høyt som terassen min.

Men sånn bortsett fra dette klarer jeg meg ganske fint i England. Dagene går til forsøk på å forstå matte og statistikk, ettermiddagene tilbringes med Erica og i variende grad David og Abhishek, nettene går til filosofering og rare drømmer.

Jeg har enda ikke funnet noen som tar det samme programmet som meg (litt kult hvis jeg er den eneste), men jeg har funnet supermann. Han går i klassen min. Når han har på seg briller, er han supernerd og underviser i matte. Når han tar av seg brillene er han superstud og røyker og står henslengt mot veggen med stor brystkasse. I den forbindelse må det nevnes at London også gjør at jeg finner meg selv mer og mer tiltrukket av eldre menn. Sorry, men 30-35 ser ut til å være "the Golden Age"

Nå skal jeg igjen forsøke meg på litt statistikk før jeg skal ned til Kings Cross og lete etter Åshild som kommer på besøk , men før jeg går så må jeg gi en liten hyllest til Kristin søskenbarn som gjorde verden til et midlertidig bedre sted i helgen, da han egenhendig arresterte 50 Cent. Godt jobbet - arrester en 20-30 gangsterrappere til, så kan jeg begynne å høre på radio igjen!

 

Jeg var på en seilbåt. Jeg aner ikke med hvem. Jeg trodde vi var i Norge, men det var helt til vi holdt på å kjøre rett opp på en tropisk øy. Vi måtte svinge hardt til venstre, inn i en supersmal kanal, merket med lys. Akkurat som en rullebane, egentlig. Foran oss på stranden så vi en masse folk fra Laos og Borneo som spilte cricket. De var helt sykt farlige - det er jo sånt alle vet. Men vi var nødt til å snakke med dem for å reise videre. Det var hvertfall det kapteinen vår trodde, selv om jeg visste bedre - det var jo bare å rygge ut igjen. Men ingen ville høre på meg. Vi fant to stykker som kunne tolke for oss, og gav dem en Playstation, røyk og masse nan-brød. Jeg tror det gikk bra, for det skjedde ikke noe mer. Bortsett fra at jeg fikk masse kjeft for å ha ødelagt håret til kusinen min, slik at hun ikke lenger så ut som en eskimo. For hun gjør vanligvis det.

Etterpå skulle jeg spise middag med familien min, i det kvadratiske kvarteret foran Maxi. Tydeligvis et restaurantområde jeg aldri hadde hørt om, men jeg gikk for å lete etter det likevel. Jeg fant meg en OK kvadratisk innhegning, med betonggulv, og satte meg ned for å vente. Det var vel kanskje et portrom, men men. De andre fant meg, lo av meg og deretter gikk vi på Vågen. Der sa pappa at jeg kunne få akkurat hva jeg hadde lyst på. Men i det øyeblikket fikk jeg desverre Morten Harkets syndrom. Ikke hørt om det, nei? Det er nemlig et syndrom som gjør at bittesmå ting kan gjøre veldig vondt og få svært alvorlige konsekvenser. Jeg sparket tåen min bort i noe, og fikk smerter i hele kroppen og ble lam. Ikke noe shopping, nei. 

Deretter fant jeg en invitasjon til en drømmedate i postkassen min. Jeg syntes det hørtes helt fantastisk ut, og tenkte at denne måtte jeg svare på med en gang. Men så tenkte jeg meg om, og kom fram til at det kanskje var en drøm. Og at jeg derfor burde vente med å svare til jeg våknet. Så det gjorde jeg. Jeg våknet og svarte med en sjarmerende tekstmelding. Og våknet. Denne gang på ordentlig. Sjekket "Sendte meldinger" i panikk. Phew. Hadde ikke svart på den ikke-eksisterende invitasjonen. Men det hadde nok blitt en skikkelig fin date    

Kom inn i min kropp
Kryp inn i mitt hode
Jeg kler meg naken
Jeg går rundt i ring
Kom inn i mitt sinn
Kom inn i mitt tempel
Jeg krysser fingre
Og faller til ro 

Men dagens sang er egentlig Gåte - Brudemarsj fra Jamtland. Det er bare det at den ikke har noen tekst. Da blir det litt vanskelig å dele den følelsen med dere, ikke sant?

Nå har jeg gulet ut all relevant informasjon i alle brevene og brosjyrene jeg har fått fra SOAS. Jeg har funnet ut hvilket klasserom jeg skal møte i på mandag, på hvilket campus det ligger og hvor (sånn omtrent) jeg må gå for å komme der.

Jeg har lest gjennom all reglene for leilighetene. Hvor mange overnattingsgjester jeg får ha i uken, hvor mange gjester jeg kan ha besøk av på en gang, og jeg har lest at jeg må sørge for å skaffe et bevis som gjør at jeg ikke må betale boligskatt.

Nå er det bare å vente .. Og vente .. På ting som ikke kommer, og å få dra. Nå begynner jeg å glede meg. Til å være omringet av gamle, flotte bygninger, til å handle klær og musikk på Camden, til å handle billig mat på Tescos, til å ha søndagsklubb med Guro og oppdage alt London har å by på. Forresten noen som har lyst å gi meg en Lonley Planet Londonguide i avskjedsgave?