MariaMadam

Toget kjører inn på Euston stasjon. Han står på platformen, kikker inn, kikker rett på meg, smiler til meg. Han kommer inn i vognen, setter seg på skrå ovenfor meg. Vi utveksler blikk, smiler. Et underlig ærlig smil, et sjenert men vennlig og interessert smil. Jeg smiler tilbake, ser bort. Jeg ser på damen foran meg. Hun har et ungt ansikt, med en litt umoderne klipp. Hendene og føttene hennes ser ikke ut til å tilhøre henne. Huden henger over dem, de er dekket av tykke blodårer, furet og værbitt kanskje, men ikke gamle. Det stemmer ikke helt.

Jeg ser opp igjen, han ser opp også, smiler. Vi ser opp, ned, smiler, ser bort, opp og ned og bort igjen. Det er det beste smilet jeg har sett på lenge. Det kribler i magen, jeg blir sjenert, jeg klør meg på halsen, jeg fikler med iPoden. Han tar fram skoleboken sin. Opp og ned og bort. Vi ler litt.

Det er en underlig togtur. Londonerne ser ikke på hverandre, de anerkjenner ikke andres tilstedeværelse, de tillater seg ingen øyekontakt. I et fundamentalistisk regime hadde vi sikkert blitt møtt med en dødsdom.

Jeg skal av på neste stopp, jeg pakker sammen. En liten stund ser det ut til at han gjør det samme. Men nei, jeg går av og det gjør ikke han. Men han snur seg etter meg, han følger meg med blikket, smilet er blitt et litt trist smil nå, men ivrig likevel. Jeg snur meg ved enden av perrongen, og han ser fremdeles. Jeg smiler et siste smil, før jeg runder hjørnet og bommer på trappen.  

Deep Funk Night og bursdagsfest for Tedesco og Cunha på Madame Jojos.

 

Cunha, Tedesco og Quintana.  

 

Daphne, Maria, Maria og Kika. 

Vanessa, seriemorder, Rachael. 

Bernd og meg. 

 

Econ Avslutningspicnic i Hampstead Heath, påfølgende bading i andedam.

 

Brasilianere i speedo og med trekkspill. Vanessa og meg. Cuncha, Quintana og Elisa ved andedammen.  

Andrew, Michael, Paco, Hussein, ukjent, ukjent, Phillip, Joao, Bernd, Neil, Simone. Meg, Elisa, Gisela, Lycia, og til slutt Vanessa. Sykkel. 

Helg oppsummert.