T-skjorten man ikke kan kaste, selv om man ikke har fått den på siden man var ti år gammel.
Bildet man ikke klarer å ta ned fra veggen, selv om man ikke utstår den som er på det.
Sangen man aldri klarer å fullføre, "Neste sang", fordi den har fått ny betydning.
En kvittering som egentlig ikke sier noe som helst.
En venn du ikke lenger kan snakke med men som du beholder fordi du ikke kan forestille deg hvordan det ville vært uten ham.
Og så ..
Klokken man ikke klarer å stille tilbake til lokal tid fordi den forteller deg hvor du burde vært og hvor du skulle vært, der hvor drømmene var. Men drømmer skal de forbli, but the truth is, de er vel nærmere mareritt;
Minnene du ikke klarer å la være å dra frem, fordi den ulmende vonde følelsen som vokser i magen er helt nødvendig, det må bli vondt før det kan bli godt.
Men så er det noen små ting som du har tatt vare på så lenge du kan huske. Og de sier ikke lenger noen ting. Det ulmer ikke noe sted.
Bildet av figuren han tegnet på deg, den første kjæresten, den som betydde "Jeg er glad i deg". Smykket med fiolen på. Skjerfet du ikke kunne leve uten. En CD du måtte spille hver eneste kveld i flere år for å få sove. Helt borte. Hvor ble de av?
Mange små ting. To store eksamener. Og én stor fest.
