MariaMadam

Helt plutselig ilte det nedover ryggen min. Jeg ser på kinoprogrammet, vurderer om jeg har tid til å se en film, midt i eksamensperioden. "The Bridge to Terabethia". Jeg skjønner ikke hva som skjer, men hårene reiser seg på kroppen, og snart skal tårene kjempe seg nedover kinnene mine. er det 13, 14 år siden jeg sist hørte om Terabethia? Da var det på norsk, og i bokform. Favorittboken min. Som jeg ikke har tenkt på de siste 14 årene. Den tristeste boken jeg visste. Så trist at jeg skrev inn til Norsk Ukeblad om det og vant hundrevis av fargestifter. Og jeg husket alt. Hvordan det endte. Og det tok kun sekunder før alle følelsene fra jeg var 9 år gammel kom tilbake. Jeg så ikke filmen. Tør ikke. Må spare på dette minnet litt til.

I dag skjedde det igjen. Ut av intet kom ordene "Farvel, Rune" til meg. Husker dere boken, fra barneskolen? Om Sara og Rune som leker ved dammen, Rune kysser Sara .. og så drukner Rune? Det første møtet med døden? Reaksjonen var akkurat det samme. Umiddelbart kunne jeg se for meg akvarellene av Rune som flyter med ansiktet ned, rød genser på. Rune ble til jord slik at blomster kunne gro.

Mange tårer. Kanskje er det eksamen. Kanskje er det savn etter noe som er borte og aldri kommer tilbake. Fremtiden lurer rundt hjørnet. Om to uker er alle eksamener over, og livet skal begynne igjen.