MariaMadam

Jeg burde ha dårlig samvittighet for at jeg sitter her på biblioteket og skriver blogginnlegg når jeg burde ha skrevet oppgave. Men dette er igjen på grunn av dårlig samvittighet ovenfor bloggen. Stakkars liten, som får så lite oppmerksomhet fra mamma’n sin. Men hva kan man gjøre med det? Jeg vet ikke hva jeg kan skrive om, jeg vet ikke hva folk vil lese om.

Hverdagen har få spennende elementer, og de få som er spennende egner seg ikke for allmenheten.

Så fortell meg gjerne hva jeg skal fortelle om. Skole? Byturer? Hva jeg spiser til middag?

Jeg kan gjerne fortelle om utslettet som vandrer i leilgheten. Torsdag hadde A utslett på hoftene. Fredag hadde jeg. Og nå har R. R og A ligger med hverande, men jeg ligger ikke med noen av dem, så jeg tror kanskje det finnes en annen grunn.

Utslett og andre nye fenomener er blitt en vane her i allergiens by London. Alt klør, alt tørker inn og alle ting gjør vondt. Albuer blir hvite, røde flekker dukker opp, eggstokker verker og .. det vil ingen ende ta. Da er det greit at man kan banke på nabodøren og få dem til å smøre deg inn. Jeg er sikker på at det er mange som hadde satt pris på å overvære våre nattlige body lotion tilstelninger. Ikke minst E’s indiske romkamerat som fremdeles veldig gjerne vil at hun skal massere meg slik at han kan se på. Kanskje som en avskjedspresang i september?

SOAS world music choir konsert kaller. Jeg er skeptisk, så jeg tar med øl. Hej! 

Dunk dunk dunk, sier det i hodet mitt. Dunk dunk dunk, sier det fra rommet over meg. Noen får seg noe.

Ææææ - stoooop! Stop it! sies det fra rommet ved siden av mitt. Også der er det noen som får seg noe.

Vinteren kom plutselig tilbake, lunsj uten jakke på i sist uke er erstattet med skjerf, lue og snø i dag. Man må være påkledd under dynen. Kanskje ikke hvis man får seg noe .. Jeg vet ikke.

Livet, eller våren, tok en ny vending før helgen. Man skal ut i verden igjen! Og plutselig sitter man med massevis av incentiv til å arbeide hardt de neste ukene, man har grunn til å holde ut kulden, til å la være å sove på en stund. Hvis man var frisk, riktignok. Nå som man holder sengen ser man hvor fort dagene flyr forbi, før man plutselig skal ut på nye eventyr som ikke har tid til. Men noen ting må man bare gjøre, for sin egen mentale helses skyld. La oss håpe alt går sin gang uten for mye forviklinger og ettervirkninger!

Nå skal jeg legge bort lilleMac og krype helt under dynen og sovne til rytmiske bevegelser fra rommet over, og fra hodet som kroppen min er bundet til!