MariaMadam

I Norge er man stort sett nokså stabile. Mentalt sett. Man er aldri fullkomment lykkelig som nordmann, til det har man for mye penger, og det er nok litt for mørkt og kaldt for de fleste.

Nordmenn har sjelden eksistensielle kriser og eksistensiell angst. Man er litt sliten og lei, men det går over, eller man blir en sutrete gammel kjerring. Eller gubbe. Som ingen tar seriøst.

Ute i verden ser det ut til å være annerledes. Tilværelsen faller ikke så lett. Man føler ekstra mye.

Noen mennesker er alltid i limbo, alltid i krise, alltid i tvil om både nåtiden og fremtiden. Noen bryter sammen, andre blir numme og følelsesløse. Noen drar til fjellene, andre må gå seg vill i storbyen.

Det har vært en tung vinter for mange. Også for meg, på mange måter.  Da har det vært spennende å se hvordan noen mennesker balanserer det hele for deg. Når du er nede, er de oppe. Mens andre igjen følger din nøyaktige syklus. På den måten slipper man aldri unna disse krisene, tankene, som ser ut til å komme både sterkere og oftere. Rart er det også at man ikke har noen ting å si til dem som er i samme situasjon som du er, eller har vært. Hvor individuelle følelser og opplevelser er selv om de til syvende og sist stammer fra det samme. Kanskje er det en urfølelse, et urinnstinkt. Et innstinkt kan det vel strengt tatt ikke være, siden det er en tankeprosess, eller en reaksjon på en tankeprosess. Kanskje er det URTANKEN? Den som gjør mennesket til menneske og ikke dyr?

Da jeg var på vei opp, var hun nede. Det var han også. Mailen jeg fikk var tung å lese, den var det ærligste og såreste jeg har sett på lenge. Da jeg snudde nedover igjen, var han andre der også. Vi følger hverandre. Innen søndag bør jeg være oppe igjen. Forhåpentligvis er også han det, da.

Hun er på vei oppover nå. Kanskje betyr det at han første også er det? Jeg tror på balanse, jeg tror på positive og negative krefter som holder det hele sammen. Noen mennesker skal støtte og styrke deg, andre skal utfordre deg og sørge for utvikling.

Økonometriens oppgave er å la meg nå en ny bunn, for så å kunne kjempe meg opp, for å kunne legge merke til og sette pris på det jeg virkelig ønsker å gjøre. Akkurat nå er det å sette meg på et fly til India og glemme alt som har med Augmented Dickey-Fuller tester å gjøre. Bare VÆRE.  

 

For et par uker siden kom våren til London. Solen kom inn gjennom vinduet i klasserommet, og alle snudde seg mot dem, for så å kikke tilbake på alle andre i rommet. Grimasene spredte seg lett da alle oppdaget hvor bleke, gråe og slitne vi så ut etter en hard vinter.

Bordene ble satt ut, rødrutete duker lagt på. Vi hadde lunsj ute, Full English Breakfast, uten jakke på. Dagen etterpå kjøpte jeg is fra bilden utenfor skolen. Jeg tok meg selv i håpe, drømme, lengte tilbake til .. tja .. barndommen kanskje. Og til ungdommen. Til de gode tidene på lekeplassen, til is-te på Metro, og senere til utepils.

Men så husket jeg hvordan det egentlig er. Etter et par timer med vår husker du at du hadde ikke fri hele dagen, alle satt ikke klar og ventet på å leke med deg, du fikk ikke is til middag hver dag. Den første følelsen som slo meg da jeg innså at våren var kommet, var sommerfulgker i magen. Den gikk over til kribling i tennene.

Det samme skjedde i dag, da våren kom tilbake etter et par dager med snø og storm. Det gjorde vondt i tennene mine. Alt jeg klarer å forbinde med våren nå er tannlegen som strammer tannreguleringen min. I andre etasje over Metro. Der folk drakk is-te. 

Jeg burde ha dårlig samvittighet for at jeg sitter her på biblioteket og skriver blogginnlegg når jeg burde ha skrevet oppgave. Men dette er igjen på grunn av dårlig samvittighet ovenfor bloggen. Stakkars liten, som får så lite oppmerksomhet fra mamma’n sin. Men hva kan man gjøre med det? Jeg vet ikke hva jeg kan skrive om, jeg vet ikke hva folk vil lese om.

Hverdagen har få spennende elementer, og de få som er spennende egner seg ikke for allmenheten.

Så fortell meg gjerne hva jeg skal fortelle om. Skole? Byturer? Hva jeg spiser til middag?

Jeg kan gjerne fortelle om utslettet som vandrer i leilgheten. Torsdag hadde A utslett på hoftene. Fredag hadde jeg. Og nå har R. R og A ligger med hverande, men jeg ligger ikke med noen av dem, så jeg tror kanskje det finnes en annen grunn.

Utslett og andre nye fenomener er blitt en vane her i allergiens by London. Alt klør, alt tørker inn og alle ting gjør vondt. Albuer blir hvite, røde flekker dukker opp, eggstokker verker og .. det vil ingen ende ta. Da er det greit at man kan banke på nabodøren og få dem til å smøre deg inn. Jeg er sikker på at det er mange som hadde satt pris på å overvære våre nattlige body lotion tilstelninger. Ikke minst E’s indiske romkamerat som fremdeles veldig gjerne vil at hun skal massere meg slik at han kan se på. Kanskje som en avskjedspresang i september?

SOAS world music choir konsert kaller. Jeg er skeptisk, så jeg tar med øl. Hej! 

Dunk dunk dunk, sier det i hodet mitt. Dunk dunk dunk, sier det fra rommet over meg. Noen får seg noe.

Ææææ - stoooop! Stop it! sies det fra rommet ved siden av mitt. Også der er det noen som får seg noe.

Vinteren kom plutselig tilbake, lunsj uten jakke på i sist uke er erstattet med skjerf, lue og snø i dag. Man må være påkledd under dynen. Kanskje ikke hvis man får seg noe .. Jeg vet ikke.

Livet, eller våren, tok en ny vending før helgen. Man skal ut i verden igjen! Og plutselig sitter man med massevis av incentiv til å arbeide hardt de neste ukene, man har grunn til å holde ut kulden, til å la være å sove på en stund. Hvis man var frisk, riktignok. Nå som man holder sengen ser man hvor fort dagene flyr forbi, før man plutselig skal ut på nye eventyr som ikke har tid til. Men noen ting må man bare gjøre, for sin egen mentale helses skyld. La oss håpe alt går sin gang uten for mye forviklinger og ettervirkninger!

Nå skal jeg legge bort lilleMac og krype helt under dynen og sovne til rytmiske bevegelser fra rommet over, og fra hodet som kroppen min er bundet til! 

I dag har leg skrevet flere betaer, tetaer og deltaer enn noen gang før. Jeg har fått en ny interesse for korrupsjon og dets implikasjoner for økonomisk vekst. Jeg har drukket mengder med kaffe, jeg har sittet i solen mens øynene rant - så lyst har det ikke vært på lenge.

Jeg har planlagt essayer, tatt mental notes til fremtidige litterære prosjekter, jeg har gledet meg til middag meg alle vennene mine på Afghan Kitchen i kveld. Jeg har handlet mat, kjøpt en fantastisk bok, jeg har mislyktes i å kjøpe togbilletter.  

Men før alt dette så jeg et menneske dø.

Jeg spiste frokost mens jeg så på at et menneske døde. Jeg hørte hylet, jeg så ambulansene komme, veien bli sperret av, trafikken stoppet. All trafikk stoppet. Så stille ahr det aldri vært her før. Til helikopteret komme. Jeg så lastebilsjåføren tenne sigarett etter sigarett før han satte seg tilbake i førerhuset sammen med en gulkledd politimann. En annen plukket opp det som var igjen av sykkelen.  Kastet skoene i grøften. De går rundt og rundt og rundt ham mens han ligger der helt stille. Helt helt stille. I femten minutter ligger han stille, mens jeg spiser pitabrød med Philadelphia-ost på.  Han beveger plutselig på armene. Men det skulle ikke vare.

Så gikk vi til skolen, Andrew og jeg. Litt stillere enn ellers. Men i dag er i grunnen en helt vanlig dag.  

Jeg er helt tom. Tom tom tom. Ingenting å fortelle om. Kun det trivielle. Som hva som er i kjøleskapet mitt. Druer og eplejuice. En halv cheddar.
I fryseboksen har jeg frosne reker, men jeg har ikke nok peanøttsmør til å lage Satay-saus. Erica kommer med taco til middag.
Hvor spennende er dette?

Jeg skulle ønske jeg var anonym her, da kunne jeg fortalt om umoralske tanker, spennende mennesker og nye erfaringer. Men det blir for gjennomsiktig her.

I stedet får man tro at jeg kun tenker på landbruksreformer og redistribusjon i India, Verdensbankens lånebetingelser og hvordan de har endret seg siden 2005, hvordan valutakursen kan overskyte selv om man antar rasjonelle forventninger og hvorvidt Thailand oppfyller kriteriene for vellykket bruk av læringsrenter. Vi kan tro at dette er alt som foregår i hodet mitt for tiden. At utover det har jeg ingen drømmer, ambisjoner eller planer. Ingen følelser, ingen lengsler og ingen nye teorier om mellommenneskelige forhold.

Når jeg blir stor skal jeg ha slike tanker og dele dem med verden.