MariaMadam

Ja, det har vært stille fra meg i det siste. Både fordi jeg ikke har visst hva jeg skal si, og fordi det har skjedd en hel del.
Semesteret nærmer seg nok en gang slutten, og jeg kjenner presset bygger seg opp - fire oppgaver skal leveres inn i slutten av mars, og deretter gjenstår kun eksamener.  

Mye har skjedd siden sist egentlig, men jeg har ikke kontroll over det selv, så kan vel heller ikke si så mye om det. Noe har vært helt fantastisk, bedre enn forventet, og noe ganske grusomt. Og aldri har vel fremtiden vært så usikker som den er nå. En hel mengde "Hva om .. ", "Men kanskje .. " og "Hvis bare .. " flyter rundt meg nå. Spørsmål jeg ikke kommer til å få svar på med det første.

Sånn er det. Mer kommer når jeg får strukturert tankene, eller får svar på spørsmålene mine.  

Jeg sitter i det store, atmosfæriske leserommet på British Museum. Leser Mushtaq Khans notater om rentseeking. Klarer for en gangs skyld å konsentrere meg.

Han: Are you writing a book?
Meg: Sadly, no. School work.
Han: Are you a teacher?
Meg: No. Student. Economics.
Han: You have the energy and hands of a teacher. I am a writer. I write poems and stories. I brainstorm. And I’m a tour guide.
Meg: Aha ..
Han: And I do raiku. I am a healer. And a psychic ..

Så det er her det starter. Jeg er skeptisk av natur, og forteller Angel (som han heter, selv om han ikke klarer stave det - "Angle") dette. Han svarer ved å fortelle meg om energien som kommer ut av meg. Fargene som omgir meg. Kommer med et par forsiktige spådommer og forespørsler .. Noen er helt på viddene, andre er skremmende presise. Etter 10 minutters hvisking på lesesalen er jeg fascinert. Klart alt han sier er tull, men for en mann! Jeg blir med for å ta en kaffe.

Angel er en mann av ganske vanlig utseende, kanskje rett over 40. Nå skal han lese meg. Han holder hendene mine, ser på de lenge. Han forteller meg at jeg ikke skal være økonom. At jeg må få utløp for min kunstneriske energi. Jeg skal skrive, eller undervise. Ideelt burde jeg ha spilt et instrument.

Han forteller meg om mine svake og sterke punkter, og mener jeg er sterkere enn jeg tror. Men han sier jeg har vondt i ryggen - og det fordi chakraene mine er lukket. Han tilbyr seg å åpne dem - men tanken på å dra hjem til Angel for litt "healing" er ikke veldig innbydende.  

Han spør også om jeg har hatt vondt i venstre side av magen og underlivet i det siste og sier jeg må legge høyrehånden der. Puste vanlig. Puste inn "oransje". Det oransje vil gå gjennom armen og inn i magen. Det skal visst hjelpe.

Blodsukkeret mitt er for lavt. Jeg må spise grøt og bananer til frokost.

Jeg må drikke sitron så ofte jeg kan, det vil ta bort hodepinen.

Han forteller meg om følelsene mine, kjærligheten, sexlivet. Og alt stemmer ganske godt. Skremmende godt. Og jeg får vite at neste gang jeg har sex, uavhengig om jeg går på p-pille eller ikke, så må vi bruke kondom. Han kjenner det på energien min.

Energien min inneholder visst masse informasjon. Om venner, de jeg bor med, og om mine håp, lengsler og fremtidige eskapader. Ryktene sier at jeg vil trekkes mot Amerika når London-oppholdet er over.

Mine forrige liv vet han også mye om. I hvertfall fire av dem; dansende blondine med store pupper i Frankrike på 1700-tallet, tempeldanserinne i Egypt for 3000 år siden (jeg døde 23 år gammel, av matforgiftning, som jomfru, men full av kjærlighet), trebarnsmor i Irland for lenge lenge siden (jeg døde til havs) og romersk soldat. Ja, jeg har vært mann.

Fremtiden ville jeg helst ikke vite så mye om. Men den er ikke i Norge. Og jeg skal bli mor til tre. Først en jente, så en gutt .. og den tredje kunne han ikke si noe om. Ei heller faren.

Etter en time med farger, chakraer, energi og håndspåleggelse var vår utmålte tid omme, Angel måtte videre og guide australiere. Kanskje møtes vi igjen, for litt "chakra-opening", "tantric healing" og fargepusting. Dessuten er det visst et tre han må vise meg. Medusa, IiHampstead.

Fornuften sier nok desverre at jeg bør finne det treet på egenhånd.  

 

Instead of words for the day, I give you this.

 

Utviklingsøkonomi er et vanskelig felt. Politikk som er selgbar, som høres tiltrekkende ut, virker ikke. De policyene som fungerer, er moralsk tvilsomme og kan ikke aksepteres av Vesten.

Hvordan ble egentlig Korea en raskt voksende økonomi? Atul Kohli skriver at Japans strenge linje under kolonitiden var avgjørende for 1960 tallets høye økonomiske vekst. Disiplinering av middelklassen og aspirerende kapitalister la grunnlaget for utviklingen. Gjerne opprettholdt ved hjelp av brutal vold, tvangsflytting og redistribusjon av ressurser. Et menneskeliv her eller der var ikke så viktig - og se hvor langt de har kommet.

På det Sør-Asiatiske kontinentet er korrupsjon helt avgjørende for politisk stabilitet. Et politisk system som i økende grad preges av fraksjonaliering og kriminalitet kan kun opprettholdes ved ulovlige overføringer av ressurser, så lenge budsjettet er lite og få tjenester kan leveres på lovlig vis. Det er liten grunn til å tro at økt demokratisering og gjennomsiktighet kan redusere korrupsjonen i disse landene.

Først når landet har oppnådd økonomisk vekst og dermed et større budsjett, vil et demokratisk styresett kunne vokse frem og mer ærlig politikk drives, skriver Mushtaq Khan, og trekker frem Thailand som et viktig eksempel på dette.

Kort sagt, så ser det ut til at vold, tvang og uærlig politisk spill er nødvendige (om kanskje ikke tilstrekkelige) faktorer for fremgang. Hvordan skal man kunne selge dette til Verdensbanken, IMF eller norske myndigheter? Hvordan skal man kunne vise til Kina eller Vietnam, udemokratiske land som konsekvent bryter internasjonale menneskerettigheter, som eksempler til etterfølgelse? 

Min oppgave, sammen med alle andre utviklingsøkonomer, er å komme opp med forslag til hvordan dette kan løses uten at det som i hovedsak er vestlige verdier og institusjoner blir tilsidesatt. Vi skal skille mellom prosess og resultat. Jeg ønsker meg selv lykke til, for selv om det er åpenlyst for enhver at Verdensbankens oppskrifter ikke leverer, så er dette en umulig oppgave.