Til barrikadene!
January 11, 2007Jeg er ikke fremmed for å drømme rosenrøde drømmer om venstreradikale bevegelser (de fredelige, vel og merke) som står på barrikadene, ikke bevæpnet med annet enn sin stemme og kropp.
Jeg leser Neruda og vil kjempe mot urettferdighet og for en vakker verden. Men det var en annen verden. Om den noen gang eksisterte så har den tiden gått i fra oss, maktbalansen er endret, nye aktører er på banen og nye ideer institusjonalisert.
Jeg vil aldri stå på en fysisk barrikade, nye metoder er i bruk i dag.
Det smerter meg å se hvordan de venstreradikale i dag, enten de er sosialister eller kommunister, arbeidere eller akademikere, tillater seg selv å gå i de samme klisjéfylte fellene gang etter gang. For ikke så fryktelig lenge siden var det å være intellektuelt og akademisk engasjert nokså ofte synonymt med å være til venstre i politikken, med å jobbe for et likere, jevnere og mer rettferdig samfunn, og det gjorde man både på et teoretisk og praktisk plan.
Når jeg lytter til mine meningsfeller idag, er jeg bare oppgitt. Det frustrerer meg at alle som taler de svakestes sak tillater seg selv å forumme seg, og å undervurdere sine lyttere. Jeg gremmes av språket som brukes, av referansene som benyttes og parallellene som trekkes. Man kan i dag ikke delta i en samfunnsdebatt og samtidig holde seg til den aktuelle saken. Kanskje er det fordi desperasjonen er så stor, behovet for oppmerksomhet så prekært, at andre saker må tales samtidig. Jeg tror det er mangel på selvtillit, en overdrevet frykt for tillitsbrudd fra tilhørere og velgere som gjør at man velger lettvinte løsninger som får en selv til å fremstå som uintelligente, uopplyste og fulle av konspirasjonsteorier.
Enten man diskuterer krigen i Irak, den i Somalia, eller latterlig lave lønninger i asiatiske land så føres årsakssammenhengene tilbake til kampen for olje, internasjonal våpenindustri, USAs hegemoni og ønske om verdensherredømme. Jeg benekter ikke at noe av dette selvsagt har rot i virkeligheten, men nå må det komme nye analyser, det må komme nye fakta på bordet, man kan ikke lenger resirkulere de samme tallene og case’ene.
Språket og oppbrukte klisjeer minsker troverdigheten, og man tyr alt for ofte til lettvinte karikaturer av ens motstandere i stedet for å ta del i meningsylt og intellektuell debatt.
Man skal ikke undervurdere ens tilhengere - de som lytter, er smartere enn som så. Og om man vil vinne, så bør man kanskje vurdere å sloss på samme plan som ens motstandere.
Ekstremdemokrati med tilnærmet “tvangsstemming” fører naturlig til at politikere må finne laveste fellesnevner for å nå flest mulig.
Jeg er for å innføre krav til både intelligens og politisk engasjement for å få stemmerett. Tenk så fantastisk å slippe stemmeutvanning fra lotto-velgerne, og kun få svada-fri informasjon fra politikerne?
Comment by Carr — January 12, 2007 @ 1:05 pm
Carr: Når vi først er inne på det, hva med fødselssertifikat? Hvis du ikke får “lappen”, så blir du fratatt retten til å ha barn. Blir du på tross av forbudet gravid, så blir du fratatt barnet. Det hadde løst mange problemer både nå og i senere generasjoner. Hva hvis et kriterie var at du ikke hadde noen arvelige sykdommer? Om noen generasjoner, så ble menneskerasen tilnærmet sykdomsfri og sterk. Hm. Fikk følelsen av at jeg har hørt noe lignende før? Jo! Han der Adolf mumlet noe i den retningen.
Comment by Erling — January 12, 2007 @ 4:15 pm
Ja, hadde det ikke vært deilig å slippe alle dem som stemmer for billigere alkohol, biler og færre utlendinger? Nei, stemmerett for alle må man, og er man demonkratisk, så må man desverre akseptere et vidt spekter av meningen.
En annen definisjon på din laveste fellesnevner er ‘the median voter’, men jeg tror ikke de venstreradikale (eller sin høyreekstreme motstykker) klarer å nå frem til disse med sin metode. Å synke lavt, eller å forenkle budskapet, vil skremme bort dem som er i stand til å se forbi, og over, det.
Comment by Administrator — January 12, 2007 @ 4:56 pm
Adolf hadde massevis av gode ideer, men ødela dessverre alt:
1) Han blandet sine egne subjektive meninger som rase og hudfarge med objektive faktorer som evne til å produsere/fungere.
2) Han hadde hastverk, og valgte å kverke folk istedet for å innføre foreldrekrav, og la ting løse seg selv over tid. Velgerne reagerer negativt på slikt.
I naturen overlever de sterkeste og formerer seg, og dette har fungert glimrende i noen millioner år. Menneskerasen fikk litt teknologi mellom hendene, og begynte plutselig å prioritere at de svakeste overlever og formerer seg.
Har dere noen konkrete og logiske grunner til at menneskerasen ikke burde gå inn for å bli “perfekte”, annet enn religiøse/uforklarlig følelsesmessige grunner?
Jeg anbefaler å se “idiocracy”, som egentlig er en dårlig B-komedie, men har noen interessante ideer om hvordan fremtiden kan bli.
Comment by Carr — January 12, 2007 @ 5:09 pm
Det er nesten slik at jeg føler jeg ikke vil gi kommentaren din noe oppmerksomhet.
Jeg er ikke av den oppfatning at følelsesmessige, moralske og religiøse argumenter nødvendigvis ikke er godkjente argumenter. Å handle ut i fra egne overveininger basert på sanseinntrykk og tankeaktivitet, ikke kun logikk og instinkt, er del av det å være menneske. Politikk og debatt har aldri vært fullstendig objektivt, de sosiale normer og regler vi har i dag har oppstått over flere hundre år med filosofisk debatt og verdispørsmål og sosial fremgang har sjelden vært basert på observerbare, naturlige sannheter. Man kan ikke uten videre utelukke det fra en politisk debatt.
Comment by Administrator — January 12, 2007 @ 5:21 pm
Skyldes den (unødvendige) innledende hersketeknikk-setningen din at du automatisk assosierer alle enkeltelementer fra en viss 40-tallspolitikk med ondskap?
Hele greia bunner ned i det evige “hva er meningen med livet?”
Mitt svar er det klisjefylte “pursuit of happiness”. De fleste som har bidratt til min (og mange andres) happiness/livskvalitet har vært oppegående, produktive folk som eksempelvis har sørget for god mat, klær, tak over hodet, kreative utfordringer, etc.
Hver gang en person fødes som ikke har potensiale til å øke verdens samlede mengde livskvalitet, vil min livskvalitet statistisk sett synke litt. Og motsatt.
Jeg har også et instinktivt behov for at menneskerasen kontinuerlig skal ekspandere samtidig som alles livskvalitet økes. Det er kun en plass vi kan ekspandere videre, og det er kun produktive mennesker som kan få oss dit. Det klarer de ikke hvis de må bruke produktiviteten sin på å vedlikeholde alle de andre.
Kort oppsummert: en større andel “perfekte” mennesker vil øke mine sjanser for å oppnå mine mål med livet.
Hva er deres mål, og hvordan vil dere komme dit på andre måter?
Comment by Carr — January 12, 2007 @ 6:10 pm
Uforklarlige følelsesmessige grunner? Er følelser så uforklarlige, da?
Følelser og moral er en stor del av det som gjør oss mennesker, så det blir helt feil å forkaste det.
Hvis du hadde en bror som hadde downssyndrom, ville du vært villig til å la deg og dine slektninger, som kanskje har det genet, gå gjennom livet uten å formere dere? Kanskje så ekstremt som å drepe alle i slekta som har det genet, og så begå selvmord i tilfelle genet ble ført videre med et uhell (du vet … ubeskyttet sex og sånt)? Hvis du fikk kreft, hadde du nektet å få barn med den eventuelle kona de? Og hva hvis du hadde barn, hadde du drept dem?
Og hva skal vi gjøre? Når mennesket er tilnærmet perfekt? Blir vi lykkeligere? Vil vi sette mer pris på å leve? Og når jeg først er i gang; Hva er meningen med livet?
Jeg forstår hva du sier, og logisk sett så er det mange ting vi kunne ha gjort for å forbedre mennesket. Men vi består ikke av kun fornuft og logikk. Takk og pris. Heldigvis så er vi (nesten) alle menneskelige, med følelser og moral, og forstår at renskning ikke er en akseptabel løsning.
Vi må jobbe for de svake i samfunnet. De er individer med følelser, moral, fornuft og logikk akkurat som oss. De har bare ikke vært like heldige som “oss andre”.
Hva var det egentlig vi diskuterte?
Comment by Erling — January 12, 2007 @ 6:28 pm
For å ha det sagt: jeg argumenter for hva som er objektivt gunstig, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg personlig ville være i stand til å utføre det.
Jeg har selvfølgelig, som de aller fleste, en mental sperre mot drap (og påpekte forøvrig at “hastverks-renskning” ikke er en bra løsning, men det kan skje over tid og tilrettelegges uten store problemer.)
Uten å ha vært i en sykdomssituasjon selv, -tror- jeg at jeg ville klart å la være å sette barn til verden som utvilsomt ville være en belastning for resten av verden. Hvis det var et tvilstilfelle, ville jeg nok gjort mitt ytterste for å bevise vitenskapelig hvorvidt barnet ville være friskt eller ei.
Om mennesket blir mer lykkelig på denne måten kommer an på hva din definisjon på “lykke” (meningen med livet) er. Jeg har beskrevet min, hva er din?
Vi diskuterte verdensledere som må tilpasse seg den “dysfunksjonelle” delen av menneskeheten, og dermed ikke får utnyttet menneskerasens potensiale. Jeg foreslo en provoserende løsning, ble umiddelbart stemplet, og nyter nå diskusjonen
Comment by Carr — January 12, 2007 @ 6:48 pm
Denne debatten har fått et eget liv her i D31, desverre står det dårlig til med norskkunnskapene til dem som bor her.
Jeg kan tenke meg en haug med grunner til at vi ikke trenger å forbedre menneskeheten. Perfeksjon må ikke nødvendigvis være et mål - hvorfor må det det? Og i dette tilfellet, ut i fra mitt ståsted, så helliger -ikke- målet midlene.
Så alle medlemmer av et samfunn skal bidra positivt til den aggregerte velferden i samfunnet. Men hva er den? Hvem får bestemme hva som er er samfunnets beste, og hva måler man dette i? Hva er et positivt bidrag? Er det materielt, eller er det følelsesmessig vinklet? Og kan ikke et sykt menneske bidra til en velferdsøkning? Hvis et sykt barn sprer kjærlighet, hvis hans smil og håp og naive syn på verden sprer latter og glede hos dem rundt ham, er det godt nok? Eller må han produsere noe av monetær verdi? Er den byrden han legger på samfunnet større en dette - ja, dette barnet vil koste samfunnet penger, men man kan jo ikke veie de to målene på “positivt bidrag” opp mot hverandre. Og hvis jeg skal streife innom det nivået på debatten også; barnet skaper arbeidsplasser. Det gir noen en inntekt som igjen kan investeres i andre produktive aktiviteter, hvis det er det man er ute etter.
Diskusjonen handler så vidt jeg forstår om å forbedre mennesket, og å gjøre det sterkere. Det er ikke en helt fremmed idé at dess mer homogent et miljø er, dess svakere står det. Et samfunn der syke mennesker utryddes går glipp av viktige innsikter, forskning og utvikling som kan hjelpe dem senere - det er gjennom unntakene man finner løsninger og nye ideer. Og hva med intelligens? Mange av de mest intelligente menneskene som har trådd denne jord, har hatt en eller annen form for defekt som ville gjort at de et slikt sorteringsamfunn ville blitt fjernet før de fikk sjansen til å bli noe som helst.
Nei, det er i samfunnets diversitet og heterogenitet at menneskets styrke ligger. Det gjelder ikke bare helsemessige forskjeller og svakheter, men mennesker med andre meninger og generelt andre karakteristikker som vi kanskje ikke kan identifisere oss med. I samhandling og debatt med dem utvikler vi oss, vi blir sterkere og sikrere, og samfunnet går fremover. Dersom det ikke finnes diversitet, vil det heller ikke skje fremgang.
Og hva med begrensningen av statens omfang og innflytelse? Vil man virkelig at staten skal kunne blande seg inn i fysiske aspekter ved livene våre? Jeg setter pris på retten til å bestemme over mitt eget liv og min egen kropp, og mener at innblandingen skal holdes til et minimum (ja, jeg er en SV’er, ja, jeg liker skatter og regler, men er ikke for en økning i statens innflytelse på det personlige og familiære plan).
Begynner man å begrense én type karakteristikker, er det kanskje ikke så lang vei til den neste, og det er her det blir fryktelig farlig, og har gått galt i fortiden. Jeg har mer på hjertet, men ikke mer plass.
Noen andre enn Erling og Carr som har noen tanker?
Comment by Administrator — January 12, 2007 @ 11:52 pm