MariaMadam

    Som hvit, norsk jente med heteroseksuell legning og få sære interesser, har jeg alltid følt meg skremmende normal. Jeg skiller meg ikke ut på noen måter, og tror sjelden mennesker har klart å plassere meg i noen helt spesifikk bås som jeg naturligvis og eksklusivt må befinne meg i.
    Fra det utgangspunktet er det naturlig å betrakte subkulturer og minoritetsgrupper med en viss facinasjon, og skepsis, og i det siste har jeg irritert meg en del over den overlegenhet mange av disse gruppene har i forhold til sin unikhet. Uansett hvordan andre mennesker prøver å forstå dem og fremstille dem, så blir det latterliggjort som urealistisk, og det skapes et inntrykk av at
ingen andre kan forstå "sånne som oss". Bildene som skapes av gruppen er aldri bra nok, og helt klart aldri noen avspeiling av virkeligheten.
    Dette ser ut til å gjelde enten vi snakker om svarte i USA, om venstreradikale, om lesbiske, gothere eller elitiske smågutter på Eton. Et hvert forsøk fra min side om å forstå dem blir ledd bort - "du er hvit, du er straight, du kan ALDRI forstå hvordan det er å VÆRE oss". Selv om kritikken man blir møtt med i første omgang tas hensyn til, og innfallsvinkelen deretter er den motsatte, er dette også helt feil. Men er de virkelig så unike, er livene deres SÅ annerledes enn våre, at det er komplett umulig for oss å sette oss inn i deres liv og tankeverden, og at vi per definisjon er dem underordnet? Jeg tror ikke det.
    Jeg har venner av arabisk hærkomst som sier at de aldri kunne vært kjærester med en hvit jente. De ville ikke forstått. De har selv vokst opp i vesten, i kristne familier, gått på blandet skole og studerer det samme som meg, går ut på samme pub’er som meg, vi leser de samme bøkene og stemmer på samme parti. Men nei. Jeg kan aldri forstå. Mitt forsøk på å definere en Jordaner og forstå hvordan det er å være araber blir ledd bort. Min lesbisk-feministiske venninne er enda verre. Deres subkultur er overodnet alle andre, og ingen - INGEN - skal kunne trenge inn i deres sirkel og tilsynelatende FORSTÅ hva det handler om. Nei, vi er annerledes, og dermed best, og det vil for alltid være utenfor DIN fatteevne å forstå hva det å være som oss handler om. For så unikt er det. Det er i grunnen underlig at vi kan tråkke på den samme jorden.
    Så hva er det som gjør det? Hvor kommer disse holdningene fra? Og hvorfor er det så galt om noen forsøker å forstå, å være åpen og inkluderende, om de så skulle slurve til og bruke feil terminologi og referansepunkt en gang eller to? Hvorfor dette selvopphøyde og urealistiske selvbildet .. for det er vel det? Svar utbedes.