MariaMadam

Jeg er ikke fremmed for å drømme rosenrøde drømmer om venstreradikale bevegelser (de fredelige, vel og merke) som står på barrikadene, ikke bevæpnet med annet enn sin stemme og kropp.

Jeg leser Neruda og vil kjempe mot urettferdighet og for en vakker verden. Men det var en annen verden. Om den noen gang eksisterte så har den tiden gått i fra oss, maktbalansen er endret, nye aktører er på banen og nye ideer institusjonalisert.

Jeg vil aldri stå på en fysisk barrikade, nye metoder er i bruk i dag.

Det smerter meg å se hvordan de venstreradikale i dag, enten de er sosialister eller kommunister, arbeidere eller akademikere, tillater seg selv å gå i de samme klisjéfylte fellene gang etter gang. For ikke så fryktelig lenge siden var det å være intellektuelt og akademisk engasjert nokså ofte synonymt med å være til venstre i politikken, med å jobbe for et likere, jevnere og mer rettferdig samfunn, og det gjorde man både på et teoretisk og praktisk plan.

Når jeg lytter til mine meningsfeller idag, er jeg bare oppgitt. Det frustrerer meg at alle som taler de svakestes sak tillater seg selv å forumme seg, og å undervurdere sine lyttere. Jeg gremmes av språket som brukes, av referansene som benyttes og parallellene som trekkes. Man kan i dag ikke delta i en samfunnsdebatt og samtidig holde seg til den aktuelle saken. Kanskje er det fordi desperasjonen er så stor, behovet for oppmerksomhet så prekært, at andre saker må tales samtidig. Jeg tror det er mangel på selvtillit, en overdrevet frykt for tillitsbrudd fra tilhørere og velgere som gjør at man velger lettvinte løsninger som får en selv til å fremstå som uintelligente, uopplyste og fulle av konspirasjonsteorier.

Enten man diskuterer krigen i Irak, den i Somalia, eller latterlig lave lønninger i asiatiske land så føres årsakssammenhengene tilbake til kampen for olje, internasjonal våpenindustri, USAs hegemoni og ønske om verdensherredømme. Jeg benekter ikke at noe av dette selvsagt har rot i virkeligheten, men nå må det komme nye analyser, det må komme nye fakta på bordet, man kan ikke lenger resirkulere de samme tallene og case’ene.

Språket og oppbrukte klisjeer minsker troverdigheten, og man tyr alt for ofte til lettvinte karikaturer av ens motstandere i stedet for å ta del i meningsylt og intellektuell debatt.

Man skal ikke undervurdere ens tilhengere - de som lytter, er smartere enn som så. Og om man vil vinne, så bør man kanskje vurdere å sloss på samme plan som ens motstandere.

    Som hvit, norsk jente med heteroseksuell legning og få sære interesser, har jeg alltid følt meg skremmende normal. Jeg skiller meg ikke ut på noen måter, og tror sjelden mennesker har klart å plassere meg i noen helt spesifikk bås som jeg naturligvis og eksklusivt må befinne meg i.
    Fra det utgangspunktet er det naturlig å betrakte subkulturer og minoritetsgrupper med en viss facinasjon, og skepsis, og i det siste har jeg irritert meg en del over den overlegenhet mange av disse gruppene har i forhold til sin unikhet. Uansett hvordan andre mennesker prøver å forstå dem og fremstille dem, så blir det latterliggjort som urealistisk, og det skapes et inntrykk av at
ingen andre kan forstå "sånne som oss". Bildene som skapes av gruppen er aldri bra nok, og helt klart aldri noen avspeiling av virkeligheten.
    Dette ser ut til å gjelde enten vi snakker om svarte i USA, om venstreradikale, om lesbiske, gothere eller elitiske smågutter på Eton. Et hvert forsøk fra min side om å forstå dem blir ledd bort - "du er hvit, du er straight, du kan ALDRI forstå hvordan det er å VÆRE oss". Selv om kritikken man blir møtt med i første omgang tas hensyn til, og innfallsvinkelen deretter er den motsatte, er dette også helt feil. Men er de virkelig så unike, er livene deres SÅ annerledes enn våre, at det er komplett umulig for oss å sette oss inn i deres liv og tankeverden, og at vi per definisjon er dem underordnet? Jeg tror ikke det.
    Jeg har venner av arabisk hærkomst som sier at de aldri kunne vært kjærester med en hvit jente. De ville ikke forstått. De har selv vokst opp i vesten, i kristne familier, gått på blandet skole og studerer det samme som meg, går ut på samme pub’er som meg, vi leser de samme bøkene og stemmer på samme parti. Men nei. Jeg kan aldri forstå. Mitt forsøk på å definere en Jordaner og forstå hvordan det er å være araber blir ledd bort. Min lesbisk-feministiske venninne er enda verre. Deres subkultur er overodnet alle andre, og ingen - INGEN - skal kunne trenge inn i deres sirkel og tilsynelatende FORSTÅ hva det handler om. Nei, vi er annerledes, og dermed best, og det vil for alltid være utenfor DIN fatteevne å forstå hva det å være som oss handler om. For så unikt er det. Det er i grunnen underlig at vi kan tråkke på den samme jorden.
    Så hva er det som gjør det? Hvor kommer disse holdningene fra? Og hvorfor er det så galt om noen forsøker å forstå, å være åpen og inkluderende, om de så skulle slurve til og bruke feil terminologi og referansepunkt en gang eller to? Hvorfor dette selvopphøyde og urealistiske selvbildet .. for det er vel det? Svar utbedes.