MariaMadam

Today I have seen a man use 4 of the 5 washing machines in the laundry room, and at least 8 different detergents. He was heaving and sighing and exhausting himself. It looked like a good workout.

I saw a bird fall towards the ground as he desperately tried to carry with him a stick three times longer than himself. Frantically flapping his wings, he still did not stand a chance in the battle with the stick, but refused to drop it.

I have read British tabloids and feel dumbed down, and don´t know how to recover. But at least now I know that Kylie Minogue is the world´s best dressed woman, that Ashton and Demi are meant to be and will never divorce, and that Victoria Beckham wears bows shaped as a figure eight on her clothes because according to the Feng Shui lifstyle, this attracts wealth.

I have also learned that it is now impossible to have sex on airplanes and that the mile high club is no longer open to new members. I know also that the first time you have sex with someone you really like, it should NOT be on the bed and that you should not bring a toothbrush to your first sleepover. I am exceedingly happy that Glamour chose to tell me all these things, if not, I would have made a very bad impression the next time I chat to the woman next to me at the hairdresser’s.

Tomorrow .. I will not read any of these things. Tomorrow I will get all my work done. I will be intelligent again, and get on top of my work. I promise.  

 

Okay. I know my blog suffers from lack of attention, but here is the reason.

I have been working on a project. A day in my life. The results are to be found by the link with the same name, on your right. I hope this makes my lack of updates excused. Feel free to comment.  

Trodde du at dagen i dag startet bra? At livet ditt er fint? Jada, det er det sikkert. Men her er litt statistikk, bare for å sette ting litt i perspektiv.

I den fattigste femtedelen av verden før 200/1000 nyfødte barn. I den rikeste femtedelen; 4/1000.
2 millioner barn dør hvert år fra dehydrering etter diaré. Medisinen koster 10 cent.
3 millioner barn dør hvert år av lungebetennelse. En fem dagers kur mot antibiotika koster 25 cents.
8 millioner barn dør hvert år av mangel på Vitamin A. Alt de trenger er én kapsel hver 6. måned.

Timbuktu i 1987: 1 av 3 barn hadde diaré over en vilkårlig to-ukers periode.
41% av barna fikk ikke leve til de var 5 år gamle.

1/4 av de fattigste landene hadde tørke og hungersnød over de siste 30 år. Ingen rike land opplevde dette.
Kaloriinntaket i den fattigste femtedelen er 1/3 lavere enn i den rikeste, og i de aller fattigste landene
er halvparten av barna uvanlig korte og underutviklede på grunn av manglende næring.

I de fattigste landene arbeider 42% av barna mellom 10-14 år, mot 2% i rike land.

200 000 barn arbeider for tiden som barnesoldater.

Det var bare det jeg ville si.

(Kilde: The Elusive Quest for Growth - William Easterly)

En del av menneskene jeg snakker med daglig kjenner jeg ikke i det hele tatt.
Det vil si, jeg vet ingen FAKTA om dem, ingenting utover det som gjelder for dem
akkurat nå.
Hvilke spørsmål stiller du dem? Å spørre om familie, skole og ambisjoner er kjedelig
i lengden. Jeg vil ha noe morsomt og kreativt utover det.
Hva ville du spurt om, for å virkelig å vite hva dette mennesket er "verdt"?
 

Jeg er ikke fremmed for å drømme rosenrøde drømmer om venstreradikale bevegelser (de fredelige, vel og merke) som står på barrikadene, ikke bevæpnet med annet enn sin stemme og kropp.

Jeg leser Neruda og vil kjempe mot urettferdighet og for en vakker verden. Men det var en annen verden. Om den noen gang eksisterte så har den tiden gått i fra oss, maktbalansen er endret, nye aktører er på banen og nye ideer institusjonalisert.

Jeg vil aldri stå på en fysisk barrikade, nye metoder er i bruk i dag.

Det smerter meg å se hvordan de venstreradikale i dag, enten de er sosialister eller kommunister, arbeidere eller akademikere, tillater seg selv å gå i de samme klisjéfylte fellene gang etter gang. For ikke så fryktelig lenge siden var det å være intellektuelt og akademisk engasjert nokså ofte synonymt med å være til venstre i politikken, med å jobbe for et likere, jevnere og mer rettferdig samfunn, og det gjorde man både på et teoretisk og praktisk plan.

Når jeg lytter til mine meningsfeller idag, er jeg bare oppgitt. Det frustrerer meg at alle som taler de svakestes sak tillater seg selv å forumme seg, og å undervurdere sine lyttere. Jeg gremmes av språket som brukes, av referansene som benyttes og parallellene som trekkes. Man kan i dag ikke delta i en samfunnsdebatt og samtidig holde seg til den aktuelle saken. Kanskje er det fordi desperasjonen er så stor, behovet for oppmerksomhet så prekært, at andre saker må tales samtidig. Jeg tror det er mangel på selvtillit, en overdrevet frykt for tillitsbrudd fra tilhørere og velgere som gjør at man velger lettvinte løsninger som får en selv til å fremstå som uintelligente, uopplyste og fulle av konspirasjonsteorier.

Enten man diskuterer krigen i Irak, den i Somalia, eller latterlig lave lønninger i asiatiske land så føres årsakssammenhengene tilbake til kampen for olje, internasjonal våpenindustri, USAs hegemoni og ønske om verdensherredømme. Jeg benekter ikke at noe av dette selvsagt har rot i virkeligheten, men nå må det komme nye analyser, det må komme nye fakta på bordet, man kan ikke lenger resirkulere de samme tallene og case’ene.

Språket og oppbrukte klisjeer minsker troverdigheten, og man tyr alt for ofte til lettvinte karikaturer av ens motstandere i stedet for å ta del i meningsylt og intellektuell debatt.

Man skal ikke undervurdere ens tilhengere - de som lytter, er smartere enn som så. Og om man vil vinne, så bør man kanskje vurdere å sloss på samme plan som ens motstandere.

    Som hvit, norsk jente med heteroseksuell legning og få sære interesser, har jeg alltid følt meg skremmende normal. Jeg skiller meg ikke ut på noen måter, og tror sjelden mennesker har klart å plassere meg i noen helt spesifikk bås som jeg naturligvis og eksklusivt må befinne meg i.
    Fra det utgangspunktet er det naturlig å betrakte subkulturer og minoritetsgrupper med en viss facinasjon, og skepsis, og i det siste har jeg irritert meg en del over den overlegenhet mange av disse gruppene har i forhold til sin unikhet. Uansett hvordan andre mennesker prøver å forstå dem og fremstille dem, så blir det latterliggjort som urealistisk, og det skapes et inntrykk av at
ingen andre kan forstå "sånne som oss". Bildene som skapes av gruppen er aldri bra nok, og helt klart aldri noen avspeiling av virkeligheten.
    Dette ser ut til å gjelde enten vi snakker om svarte i USA, om venstreradikale, om lesbiske, gothere eller elitiske smågutter på Eton. Et hvert forsøk fra min side om å forstå dem blir ledd bort - "du er hvit, du er straight, du kan ALDRI forstå hvordan det er å VÆRE oss". Selv om kritikken man blir møtt med i første omgang tas hensyn til, og innfallsvinkelen deretter er den motsatte, er dette også helt feil. Men er de virkelig så unike, er livene deres SÅ annerledes enn våre, at det er komplett umulig for oss å sette oss inn i deres liv og tankeverden, og at vi per definisjon er dem underordnet? Jeg tror ikke det.
    Jeg har venner av arabisk hærkomst som sier at de aldri kunne vært kjærester med en hvit jente. De ville ikke forstått. De har selv vokst opp i vesten, i kristne familier, gått på blandet skole og studerer det samme som meg, går ut på samme pub’er som meg, vi leser de samme bøkene og stemmer på samme parti. Men nei. Jeg kan aldri forstå. Mitt forsøk på å definere en Jordaner og forstå hvordan det er å være araber blir ledd bort. Min lesbisk-feministiske venninne er enda verre. Deres subkultur er overodnet alle andre, og ingen - INGEN - skal kunne trenge inn i deres sirkel og tilsynelatende FORSTÅ hva det handler om. Nei, vi er annerledes, og dermed best, og det vil for alltid være utenfor DIN fatteevne å forstå hva det å være som oss handler om. For så unikt er det. Det er i grunnen underlig at vi kan tråkke på den samme jorden.
    Så hva er det som gjør det? Hvor kommer disse holdningene fra? Og hvorfor er det så galt om noen forsøker å forstå, å være åpen og inkluderende, om de så skulle slurve til og bruke feil terminologi og referansepunkt en gang eller to? Hvorfor dette selvopphøyde og urealistiske selvbildet .. for det er vel det? Svar utbedes.

Da vender jeg snuten mot fotballøyen igjen. Tre uker i Sandnes er over for denne gang, og det er egentlig helt greit. London har kanskje ikke levd helt opp til forventningene, med altfor mye fokus på skole, og lite fun and games. Men med ny døgnrytme forhåpentligvis på plass innen en uke, skal dette mønsteret endres. Sandnes har heller ikke levd opp til forventningene denne gang. Og mindre så hver gang jeg kommer hjem. Vennene jeg skal treffe er aldri så tilgjengelige som du forventer, noen er ikke lenger interessert, og andre har rett og slett sluttet å komme hjem til jul og andre ferier. Voksne, er de blitt. Regn har falt fra himmelen hver dag. Sandnes kler ikke regnet. Sandnes om sommeren, med bading på Lutsi og reker og grillmat, det kan jeg leve med. Selv om jeg bør huske at også det var kjedelig i fjor .. Men illusjonen er der, litt, enda. Jeg vet ikke når jeg kommer hjem igjen. Kanskje blir det til påske. Kanskje blir det en liten tur til sommeren. Og kanskje ingen tur i det hele tatt - skolen tar mye tid. Det er ikke så mye igjen her. Men hvem vet, kanskje flytter jeg hjem for godt igjen til høsten? Jeg vet ikke. Jeg venter på gode tilbud og lys som skal gå opp for meg. Et hint om hvor det gode liv befinner seg, og hvor mine venner velger å plassere seg, og hvem jeg skal følge. Men nå drar jeg altså, "hjem" til London. Muligens uten internettforbindelse en stund. Jeg kommer ikke til å være død, bare litt borte. So long ..

Da var det kanskje på tide med en nyttårsoppdatering fra min side også. Hva skjedde i 2006? Jo, en jævlig masse, faktisk.

2006 var det året jeg tilbragte minst tid i Norge. Året med høyest gjennomsnittstemperatur for min egen del (men det er vel ikke så imponerende nå når det gjelder for alle nordmenn). Det var det tørreste året noensinne (det kan hvertfall ikke gjennomsnittsnordmannen skrøyte på seg). Det mest forurensende året.

Spennende, frustrerende, slitsomt, interessant og kjedelig på en og samme tid. Uforglemmelig.

I januar satte vi avgårde mot New Delhi, med mange forventninger. Om de ble innfridd er litt usikkert, da India aldri vil være som du tror. Oppholdet ved JNU fikk en turbulent start med manglende bolig, manglende oppfølgning fra UiB og heller lite samarbeidsvilje fra JNUs ansatte. At temperaturen falt ned mot 0 grader om natten var det ingen som hadde forberedt oss på, og at det betyr 0 grader inne når strømmen går (og helst når strømmen er der også!) ble en liten overraskelse. Å måtte stå opp tidlig for å rekke å fylle bøtten sin med varmt vann ble en vane.

Februar så tidenes første feiring av Samenes nasjonaldag på indisk jord. Mange fant og mistet og fant og mistet kjærlighet. Noen tøyde de indiske sosiale normene, og vil aldri bli glemt.

I mars ble det sjelefrelse i Rishikesh, og oppmuntringstur til Goa. Fire skandinavier og en amerikaner på tur, uforglemmelig. Ambassadøren kom på besøk, og indere oppdaget lykken i vafler og brunost.

April var preget av Hotel Cæsar og litt angst, og deretter ut på tur. Shimla først, så videre til Dharamsala, Manali, Naggar og høye fjell. Eller var det i mai? Avkjedsdrinker og middager ble holdt opptil flere ganger. Å sove i våte senger med mygg rundt ørene var ikke lenger et problem.

I mai var skolen slutt, og alt var fryd og gammen. Nei, det var vel ikke det. Å reise i India tar på, og Norge ble et vakrere minne enn noen gang før (eller senere?). Nok en pilgrimsreise ble foretatt, denne gangen til Varanasi, pass, lommebøker, mobiler og dagbøker ble borte, og vi fikk et herlig møte med indisk politi. Siste dagen i India ble tilbragt på ambassader og kontor, ingen shopping ble unnagjort, og jeg sovnet på flyet for første gang i mitt liv, fullstendig utmattet.

I juni var jeg hjemme igjen. Det ble litt annerledes. Ting man hadde sett fram til i lang lang tid ble unnagjort, og levde (desverre?) opp til forventingene.

Juli var jobb jobb jobb, bursdagfeiring med celebre gjester fra Oslo, Egersund, Bergen og Osterøy. Leif og Marit ble mann og kone. Jeg fikk endelig bekreftelse på skoleplass i London.

I august jobbet jeg netter og oppdagte de merkelige kroppslige effektene det har. Alle andre dro fra Sandnes, mens jeg ventet på å få dra.

I september rykket jeg opp igjen, denne gang for å slå rot i London. Jeg flyttet inn i 1 Penton Rise i Angel/Islington, og ble heldigvis straks kjent med meget hyggelige mennesker fra det store kontinentet kalt Amerika. Etterhvert dukket europeerne opp også. Mattekurs ble gjennomført, men ikke med stor bravado. Åshild besøkte.

I oktober var man flittig student, og fremdeles ivrig etter å oppdage London.

I november begynte man å bli stresset og lei, og man hoppet på flyet til Portugal sammen med seks gode venner. Shopping, portvin og vandring gjennom vakre gater. Maria og Guro så Chicago i musikalform, og vil være glamorøse morderinner.

I desember oppdagte man gleden ved burlesque, korsetter og fjærboar, man mistet fornuften med jevne mellomrom (hyppige, egentlig), jeg dro hjem til Sandnes en liten tur, og innså livets realiteter og bestemte meg for å ta fornuften tilbake. Mesteparten av tiden ble tilbragt foran en skjerm, mens "økonomisk liberalisering", "industrialisering" og "velferdsteoremer" danset foran øynene mine. Men man var også med på Scavanger Hunt, et stort høydepunkt. Neste år er det pallplass. Eller hvertfall topp ti.

Det var mitt år. Fem måneder i India, fire i England, tre i Sandnes. Hvordan 2007 blir er enda mer usikkert .. Da er jeg ferdig utdannet og må velge helt selv hva jeg skal gjøre med livet mitt. En dose flaks er bestilt.

Godt nyttår!