MariaMadam

Aah. Hjem kjære hjem. Endelig tilbake på mitt røde, rosa og rotete rom i Angel i London. Mm. Hva er vel bedre? Endelig skal jeg få sette meg ned på mitt iskalde kjøkken og lese lange, interessante artikler om fattigdom og vekst, om utvikling av jordbruk, industri og kapitalisme i Pakistan, og om egenskapene til R-i-annen og R-strek-i-annen.

For hva er vel fire dager i Porto sammenlignet med dette? 23 grader hver dag, skyfri himmel, en by vakrere enn noen jeg har sett før, men klær til halv pris på Bershka, Zara og Mango, med billig ost og billig øl, men vinsmaking på portvinsbryggerier, og morsomme leker med gode venner? Det kan da ikke måle seg med kald og gufsen høst i London, kan det?

Jo, det kan det. Fire fine dager hadde vi, jeg, Erica, Annie, Matilda, Rob, Georg og Salam. Lite penger ble brukt, men likevel har jeg dobbelt så mye med meg hjem. Verdens største bacalao ble forsøkt fordøyd. Hundrevis av bilder ble tatt (men dere får ikke se dem i dag). Det portugisiske språket er blitt perfeksjonert (shash, dosh, shish, shosh, naaaao, jaaao, paaao .. !) Det var et deilig avbrekk fra harde studier og fastkjørte tanker, en liten vitamininnsprøytning som ser ut til å ha tatt knekken på forkjølelsen som har sittet i kroppen i ukesvis nå.

At turen endte i en times passkontrollkø på Stanstead, og 45 minutters venting på bussen ute i kulden, og at bussen ble stående fast i en evighet i The City for bare være. 8 timers reisetid er da ingenting. Jeg skal ta i mot denne påfølgende migrenen med et tvungent smil om munnen, og tenke at det var verdt det, og at i morgen er en ny dag med nye muligheter for å gjøre opp for tapt studietid. Noe sier meg at den skal tilbringes på en for tiden Rød-og-snø dekorert Starbucks med deres nyintroduserte, digre Chai-latte. God helg!