MariaMadam

Jeg visste ikke at denne typen smerte fantes. Men det eksisterer, og er av de mest intense jeg har opplevd. I utgangspunktet psykologisk, men i så stor grad at den nødvendivis går over til å bli psykisk. Denne smerten heter "Asiater som ikke kan snakke engelsk".

Hun er søt, jenta fra Japan, som skal holde presentasjonen på seminaret i dag. Vi er en liten gruppe, 10 mennesker i et bittelite rom. En intern gjeng, der til og med professoren er med å gjøre narr av meg og mine medelever. Men det vi skal oppleve er for voldsomt til at det er lov å gjøre narr av det.

Hun snakker i 20 minutter. Eller, leser. Vi har fått utdelt manuskriptet hennes, og selv når hun leser ordrett av dette, skjønner jeg ikke hva hun sier. Hver setning tar mer enn et minutt, tenkepausene før hvert ord som inneholder mer enn to stavelser er pinlig lange. Her er ingen r’er. Ingen konjunksjoner. Kun verb og substantiv, og en uttale jeg aldri har hørt maken til. Jeg forstår rett og slett INGENTING. Det gjør ingen andre heller. Jeg ser meg rundt. Sheena stirrer tomt rett fram. Akshay er mer interessert i vannflasken sin enn det som er troverdig, Grace ser desperat rundt seg. Umar har blikket festet godt i bordplaten. Jeg blar febrilsk i permen min, liksom på jakt etter kommentarer eller innvendinger til poengene Miss Tokyo prøver å få fram. Professoren rister. Først det ene benet, så begge. Blodåren i pannen hans blir tykkere og tykkere. Hoste, snufse og kremtefrekvensen øker eksponensielt. Jeg kjenner at jeg får problemer med å puste. Skal hun aldri bli ferdig?! Og jeg vet at jeg er på SOAS, at man skal respektere ulikhet og diversitet, men å vite at dette aldri skal bli kommentert eller snakket om (for det gjør man da ikke - man gjør ikke narr av andres uttale og aksent), sliter på meg.

Derfor fikk dere kommentaren Sheena og Umar skulle ha fått. Jeg føler meg bedre nå, men vit at det finnes slike mennesker der ute. Mennesker med så dårlig engelsk at det kan få dere til å hyperventilere.

Ha en fin fredagskveld!