MariaMadam

Det er mange ting vi tar for gitt. Et par av dem er hester og kyr. Og kameler. Hæ? tenker du vel nå. Men tenk på det. I Europa, Asia og Midtøsten har vi alltid hatt dyr til transport og tungt arbeid, "beasts of burden". For at et dyr skal være dette et slikt beist, må det være relativt lett å gjete, det må oppføre seg normalt i store folkemengder, og det kan ikke være veldig dyktig på å drepe. Kyr og hester er perfekte eksempler. Blir du drept av en ku, er det stort sett uflaks (men det kan få alvorlige konsekvenser, har vi lært av Gøran Tunstrøm i Juleoratoriet). Afrika har historisk sett aldri hatt noen av disse. Elefanter får panikk blant folk, og hvor lett er det å temme og gjete neshorn, løver og tigre? Sør Amerika har lamaen, men vi vet alle hvordan de kan oppføre seg.

Hvor mye kan det ha hatt å si for effektiviseringen av jordbruk i disse landene? Og kanskje industrialiseringen?
Hvor mye kan dette ha påvirket den økonomiske utviklingen i Afrika og Latin Amerika?

Små ting. Store konsekvenser. På SOAS lærer man å tenke på gamle ting på nye måter.

Og helt urelatert;
noen bilder fra helgens franske bartefest! 

 
Andrew glemte å spare .. da blir det Magic Markers!

 
Romkamerat Andrew, Ericas’ Salam, og Rob The Wifebeater

Alle jentene! Bak; Maria (Chile), Vanessa (Italia) og Maria (Norge). Foran fra venstre; Daphné (Frankrike), Annie (Canada), Erica (USA).

 
Tedesco og Dunn

 
Excuse me, is this the french moustache party?

 

Everybody - All You Need is Love! (And a moustache!)

 

En dame som nådde meg til rett over navlen.
Tre mennesker som jeg ikke klarte å finne ut om var menn eller kvinner.
En jente i svart burka som danset nedover gaten med en flashy mp3-spiller.
En bokhandel som kun selger bøker om fred.
En bitteliten japansk jente med kjempemørk stemme.
En jente som har rømt hjemmefra for å treffe en utrolig ekkel og mannsjåvinistisk kjæreste

.. og mange andre ting som man ikke ser så ofte.

Det er snart jul. Jeg bygger opp karma, og det ser ut til at adventsnissen kan dukke opp i år. Kanskje bør noen holde utkikk i postkassene sine. 

 

Dagene er fulle av overraskelser. Det begynner med at man innser hvordan det hele henger sammen, man ser sine egne og andres svakheter, blir skuffet over det man finner. Skuffet over mangelen på spennende planer. Stå opp, lese, lese, spise, lese, sove. Menneskeheten har man gitt opp for lenge siden - man lever utfra neoklassiske økonomiske teorier om jakten på egennytte. Det gjør jo alle andre, også.

Men så blir en tekstmelding til en middag til en helaften med musical, sånn helt plutselig. Og sånn helt plutselig får man en tekstmelding fra et land langt borte, med en uforbeholden unnskyldning for ting som skjedde (og ikke skjedde) for mer enn et halvt år siden. Noe som var glemt, men ikke borte, og man begynner å tro at kanskje så har man misforstått. Kanskje er det mer der ute? Det gode overvinner det onde? Og førsteinntrykkene holder det de lovet.

Will you please observe through the wire
I am sewing my feet together
They have walked as far
as they ever need to go

Will you further observe
through the wire
I am sewing my heart together
It is now so full of
the ashes of my days
It will not hold anymore

Through the wire
one last time
please observe
I am sewing my lips together
That which you are denying us
we should never have to ask for 

(Mehmet as Assad, 2002) 

Aah. Hjem kjære hjem. Endelig tilbake på mitt røde, rosa og rotete rom i Angel i London. Mm. Hva er vel bedre? Endelig skal jeg få sette meg ned på mitt iskalde kjøkken og lese lange, interessante artikler om fattigdom og vekst, om utvikling av jordbruk, industri og kapitalisme i Pakistan, og om egenskapene til R-i-annen og R-strek-i-annen.

For hva er vel fire dager i Porto sammenlignet med dette? 23 grader hver dag, skyfri himmel, en by vakrere enn noen jeg har sett før, men klær til halv pris på Bershka, Zara og Mango, med billig ost og billig øl, men vinsmaking på portvinsbryggerier, og morsomme leker med gode venner? Det kan da ikke måle seg med kald og gufsen høst i London, kan det?

Jo, det kan det. Fire fine dager hadde vi, jeg, Erica, Annie, Matilda, Rob, Georg og Salam. Lite penger ble brukt, men likevel har jeg dobbelt så mye med meg hjem. Verdens største bacalao ble forsøkt fordøyd. Hundrevis av bilder ble tatt (men dere får ikke se dem i dag). Det portugisiske språket er blitt perfeksjonert (shash, dosh, shish, shosh, naaaao, jaaao, paaao .. !) Det var et deilig avbrekk fra harde studier og fastkjørte tanker, en liten vitamininnsprøytning som ser ut til å ha tatt knekken på forkjølelsen som har sittet i kroppen i ukesvis nå.

At turen endte i en times passkontrollkø på Stanstead, og 45 minutters venting på bussen ute i kulden, og at bussen ble stående fast i en evighet i The City for bare være. 8 timers reisetid er da ingenting. Jeg skal ta i mot denne påfølgende migrenen med et tvungent smil om munnen, og tenke at det var verdt det, og at i morgen er en ny dag med nye muligheter for å gjøre opp for tapt studietid. Noe sier meg at den skal tilbringes på en for tiden Rød-og-snø dekorert Starbucks med deres nyintroduserte, digre Chai-latte. God helg! 

 

Jeg visste ikke at denne typen smerte fantes. Men det eksisterer, og er av de mest intense jeg har opplevd. I utgangspunktet psykologisk, men i så stor grad at den nødvendivis går over til å bli psykisk. Denne smerten heter "Asiater som ikke kan snakke engelsk".

Hun er søt, jenta fra Japan, som skal holde presentasjonen på seminaret i dag. Vi er en liten gruppe, 10 mennesker i et bittelite rom. En intern gjeng, der til og med professoren er med å gjøre narr av meg og mine medelever. Men det vi skal oppleve er for voldsomt til at det er lov å gjøre narr av det.

Hun snakker i 20 minutter. Eller, leser. Vi har fått utdelt manuskriptet hennes, og selv når hun leser ordrett av dette, skjønner jeg ikke hva hun sier. Hver setning tar mer enn et minutt, tenkepausene før hvert ord som inneholder mer enn to stavelser er pinlig lange. Her er ingen r’er. Ingen konjunksjoner. Kun verb og substantiv, og en uttale jeg aldri har hørt maken til. Jeg forstår rett og slett INGENTING. Det gjør ingen andre heller. Jeg ser meg rundt. Sheena stirrer tomt rett fram. Akshay er mer interessert i vannflasken sin enn det som er troverdig, Grace ser desperat rundt seg. Umar har blikket festet godt i bordplaten. Jeg blar febrilsk i permen min, liksom på jakt etter kommentarer eller innvendinger til poengene Miss Tokyo prøver å få fram. Professoren rister. Først det ene benet, så begge. Blodåren i pannen hans blir tykkere og tykkere. Hoste, snufse og kremtefrekvensen øker eksponensielt. Jeg kjenner at jeg får problemer med å puste. Skal hun aldri bli ferdig?! Og jeg vet at jeg er på SOAS, at man skal respektere ulikhet og diversitet, men å vite at dette aldri skal bli kommentert eller snakket om (for det gjør man da ikke - man gjør ikke narr av andres uttale og aksent), sliter på meg.

Derfor fikk dere kommentaren Sheena og Umar skulle ha fått. Jeg føler meg bedre nå, men vit at det finnes slike mennesker der ute. Mennesker med så dårlig engelsk at det kan få dere til å hyperventilere.

Ha en fin fredagskveld! 

 

Er ikke et hjem, ikke en stue med en sofa slik en kunne ønsket, men et sted jeg har sett meg ut lenge. Det gir assosiasjoner til både Gotham City og Soviet, i kjelleren serveres Londons beste kaffe til en upåklagelig pris. Og 5 etasjer opp finner du skrivebordet mitt. Ikke bare mitt, men når jeg vil, så er det det. Her er det mer støv enn enhver arkeolog kan sette pris på, og alle bøkene har grønne eller røde permer. Jeg tør ikke ta dem ut, bladene er tynne som løv. Og jeg er redd jeg enda ikke er smart nok til å forstå hva som står i dem. Jeg er nesten alene her. Over skrivebordet er et vindu som er bare mitt, så lenge jeg sitter der, og ut av det kan jeg se en helt blå himmel og tårnene  på noe som kunne ha vært et slott. Ingen trenger å vite at det ikke er det, men kun en togstasjon. Ingen andre kjenner stedet mitt. Her er ingen fnisete kjærestepar, ingen canadiere som ikke vet hvordan man hvisker. Her er bare jeg og boken min. Vi kommer kanskje ikke så godt overens, men overlatt til oss selv er vi bare nødt til å gi det en sjanse. Og når miljøet er så intellektuelt, så stimulerende, så .. 1954 .. Da er man student. Så får det heller være at ovnene stinker, at man nyser hele tiden, og at noen har skrevet "I dare you to jerk off" på pulten min.

Men jeg har ikke funnet Batman ennå. Desverre.