MariaMadam

De har spist lunsj sammen hver dag i over en måned. De har delt mer enn én pakke røyk. De har sittet på hver sin side av bordet, han med whisky, hun med en GT, nærmest hver eneste kveld i London. De har snakket om alt mellom himmel og jord, om islam, antisemittisme, flyktningepolitikk, om sist gang de elsket, sist gang de gråt, og hvilke stillinger de foretrekker.

Han har sagt at hun er alt han ikke vil ha, hun har ledd av ham, men sagt at han har alt hun leter etter. Ikke høyt, da. Kun til andre. De har vandret gatelangs, fra marked til marked, fra pub til pub, alene eller med andre. De har hvisket til hverandre på kinoen. Men London har ikke vært byen for romantikk i høst.

Tilfeldigheter, eller strategisk anlagte venner, gjør at det to drar ut av byen alene denne morgenen. Det er vakkert der. Selv om alle bygningene er grå, har ingen av trærne samme farge. Solen skinner slik den kun kan i slutten av oktober.

De går gjennom gatene på samme måte som i London, litt fra hverandre, men ikke helt. Men i dag er stemningen en helt annen. Det er lenger mellom de vanlige vitsene (Hva kaller man en portugiser som masturberer? Manuel) og de vanlige samtalemnene (Hva tror du Georg gjør? Tygger khat i dusjen sin). Han sier kun én ting i dag; "Jeg har så lyst til å kysse deg". Men han gjør det ikke.
Hun ler av ham, tilsynelatende likegyldig. Timene går. Han sier det, igjen og igjen. Det blir mørkere, nærmer seg hjemreisen. Hun blir usikker. Hvordan tolker man de ordene, når de ikke etterfølges av handling? Nå er det kun en halvtime til toget går.

De sitter på perrongen, lengst borte fra alle de andre menneskene. På andre siden av sporet setter en mann seg ned, og tar fram saxofonen sin. Ja, det er helt sant.

Og det skjer! DET SKJER!

Aldri har noe føltes bedre - bortsett fra alle de andre første kyssene. Det kjennes så absolutt, så ekte, og til syvende og sist ungjenkallelig. Fra her vil det ikke gå lenge før de kjenner sorgen over at det aldri vil skje igjen - de to vil aldre ha et nytt første kyss.

Bare andre versjoner av det første kysset. Som det første offentlige, som alle vi får delta i. Vi ser det, og vi husker hvordan det var, alle de første gangene. Vi kjenner kriblingen i magen, nervøsiteten, opprømmelsen og den lille - men umiskjennelige - tristheten. Vi blir stille, alle sammen utveksler blikk, før vi bryter den samme stillheten med en vilkårlig strofe fra en vilkårlig sang (Total Eclipse of the Heart? Temasangen fra "The good, the bad and the ugly"?) - bare for å vise hvor naturlig vi synes det er. De rødmer likevel, og vi kjenner klumpen som faller fra et sted i brystet til et punkt lenger nede i magen.

Og jeg husker den gangen, den første og eneste, du holdt hånden min ute, der alle kunne sett det. En første gang jeg aldri bet meg merke i, før nå. Kan man da ha en ny første gang?

(Gratulerer, forresten, til de to vakre og lykkelige!) 

Maria: Hello?
Pakistani: Who? Who are you?
Maria: Maria?
Pakistani: Maya? Why? Why Maya?
Maria: I’m Maria?
Pakistani: Why you have this number?
Maria: Uh .. I got it .. from the shop?
Pakistani: No, no. Why you haev this number? This is not your number. Are you uncle?
Maria: Ehh .. This is my phonenumber.
Pakistani: You know my uncle?
Maria: No
Pakistani: You live with my uncle?
Maria: No.
Pakistani: Then why you have this number? It is uncle’s number. 
Maria: Sorry, this is my number. You must have got your uncles’ number wrong. 

Maria legger på. 2 minutter senere.

*1 new message*

Pakistani: I have sent many message to this number. U have got all messages. U r not uncle isnt. U should tell me. Not very nice isnt.

*2 new message*

U r very funny Maria. Yesterday I got call from other number. When I pick up, caller play music and laugh. It was u isnt it. Tell me honest.  

2 uker senere ..

*1 new message*

blablabla (urdu) Ramadhan balbalblabla Allah.

Enda en uke ..

blablabla urdu blabla frog said to sarkar jump in water blablabla urdu blabla frog jump in water suicide hahaha blabla.

Med unntak av et par spredte urdu og hindimeldinger, har det vært stille i over en uke. Til i dag.

*1 new message*

How are u uncle hehehehe what a coincident lolz h r u anyway whts ur name freha or maria im not sure abt urname u r pakistani arent u.

Jeg har en venn.  

 

 

Jeg har bestemt meg for å ta fri én dag i uken, lørdager. Her er resultatet fra denen helgens fritid. 

Lørdag arrangerte vi Scavenger Hunt, London rundt, med fotokonkurranse som mål. Resultatet fra min gruppe ser dere her. Forhåpentligvis. Hvis ikke bildene forsvinner IGJEN. Målet var å legge inn thumbs, men etter å ha prøvd i et døgn, så gir vi opp det.

 

 

 

 

Som student har man aldri fri. De som sier at studentlivet er avslappende, aner ikke hva de snakker om. Selv om man legger ned overstrykningspennen for dagen, så forsvinner ikke ikke studiene ut av hodet. Man kan ikke stemple inn klokken åtte og ut klokken fire. Mesteparten av fritiden brukes til å ha dårlig samvittighet for at man ikke har gjort mer. Det er alltid mer å lese, mer å huske, mer å skrive, mer å diskutere, slå opp, analysere. Alltid. Det er alltid mer. Og alle andre har alltid gjort et eller annet du ikke har gjort, men helt klart burde. Man spiser, middag, jobber litt til, tar en kopp te eller et glass vin med en venn, og jobber enda litt til. Man legger seg, og man drømmer om alt det man burde ha lest. For alt handler jo om "det du selv gjør det til". Jeg hadde glemt at det var sånn det var. Da er det vanligvis deilig med ferie, da er eksamen overstått og det er noen uker til neste økt starter. Men ikke i år. 168timers uken fortsetter til september neste år. Feriene er kamuflerte leseuker. Etter dette året skal jeg bli hjemmeværende husmor og ligge i sengen hele dagen. Bortsett fra når jeg lager middag. Den skal være kjempegod og kjempedyr hver dag, for nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg bruker tid på å lage og spise mat. Og NÅ har jeg dårlig samvittighet for at jeg skriver dette i stedet for å skrive notater på sosialistisk og liberal økonomisk planlegging. Ugh. Lese nå.

 

Hvorfor? Eller, hvorfor ikke? 

Maltesers, Skittles, Gobstoppers. Polo, Milk Buttons, Jelly Babies. Woolworth’s og Debenham’s Pick’n'Mix så langt øyet kunne se. Bassets, Quality, Celebrations. Twix, Flake, Crunch. Dette var England, gjennom hele barndommen. Hvert år så jeg fram til neste tur, for å hamstre alt det vi ikke hadde hjemme.

Nå bor jeg her. Jeg må kun tre etasjer ned for å kjøpe meg Maltesers og Skittles. Det har skjedd to ganger på seks uker. Det frister ikke engang. Jeg går heller i 7 minutter til Sainsbury’s for å kjøpe tranebær-og-blåbærjuice, oliven fylt med fetasost, fransk geitost, ristede pekannøtter, fersk organisk hvitløkshummus og cherrytomater. Da er jeg fornøyd. Komplett tilfredstillelse. Maltesers gjør det ikke lenger. Jeg er blitt voksen nå.

Dagens lunsjanbefaling: grove, ristede pitabrød med hummus, tomater og ruccola. Oliven on the side. Colombiansk (og rettferdig) presskannekaffe (uten ekkel engelsk melk i, men kanskje med litt rettferdig chilensk honning). Serveres mellom drepende artikler om Hicks-Slutsky betingelser. Bon apetit! 

Jeg kan nesten garantere at jeg er verdens mest irrasjonelle menneske. Jeg er hvertfall ikke en nyttemaksminerende "economic man". Jeg forholder meg til både objektive og subjektive sannheter i samme øyeblikk, og har en tydelig ukonvensjonell oppfatning av tid. Jeg prøver å motvirke frustrasjon ved å gjøre den større, jeg er trøtt, så jeg er våken enda lenger. Jeg må lese mer, så jeg leser mindre. Jeg velger aldri minste motstandsvei, jeg gjør det så vanskelig som overhodet mulig, sliter meg gjennom det, og kanskje så går det til slutt, men da er det ikke verdt strevet likevel. Og jeg sikter kun mot det jeg egentlig ikke ønsker - ingenting annet er verdt å kjempe for. Jeg sier ja til det jeg ikke vil, og nei til det jeg burde gjøre. Jeg bor i bakvendtland, og blander "frihet til" med "frihet fra", og det blir litt rotete. Fredagskveld nå. Men hva betyr det?

.. er tittelen på boka jeg og Andrew fant gjemt i en skuff på kjøkkenet i dag. Og for et mesterverk!

Her kan man nemlig lese om hver eneste forklaring, bortforklaring eller unnskyldning en mann kan prestere å presentere til en kvinne, og lære at ALLE betyr "jeg liker deg bare ikke". Enklere blir det ikke.

Ikke lyst å ødelegge vennskapet? Han liker deg ikke.

Han ringer ikke? Han liker deg ikke.

Han er for opptatt? Han liker deg ikke.

Han jager deg ikke? Han liker deg ikke.

Han vil  gå forsiktig fram? Han liker deg ike.

Han ber deg om å ringe ham? Han liker deg ikke.

Selvfølgelig har den noen avsnitt om hvordan alt er dømt dersom du jakter dem, dersom du gir inntrykk av å være interessert og tilgjengelig. De har til og med statistikk som underbygger det - ikke et eneste langvarig forhold begynner med at HUN tar initiativ. Og hadde han likt deg, hadde han gjort det. Alt det du vil at han skal gjøre, han hadde gjort det. Du må ikke lure deg selv til å tro at han trenger å minnes på at du finnes. For han husker deg. Jeg lover. Eller, nei, jeg gjør ikke det, men det gjør denne lille rosa boken.

Så der har dere det. Alt dere trenger å vite, noensinne. Enhver indikasjon på at han ikke liker deg, betyr at det stemmer

å, jeg glemte jo det viktigste i hele boken: Du er vakker. Du er fantastisk. Det finnes andre der ute, som vil ha akkurat deg. (Ja, er det ikke fantastisk?)

Haha. Lett skulle jeg blitt "self-help" forfatter.

En annen ting som er skikkelig plagsomt er folk som sitter ved siden av deg og kommer med svaert hoeylydte kommentarer som "Haha, hva er dette?", "Det hadde jeg aldri trodd" og "Det var jammen interessant" samtidig som de ler hoeyt kun for at du skal spoerre dem hva de leser. Saa, kineser ved siden av meg, hold kjeft, jeg er troett, jeg er ikke interessert.

 

"The only war worth fighting is the war on poverty" 

I går var jeg kjempefin. Jeg hadde fin kjole, fint belte, fin hatt og høye hæler. Jeg smilte fint og lo og danset hele kvelden. Jeg tulledanset og flørtedanset og jeg-kan-ikke-danse-til-denne-sangen-danset. Alle menneskene var glad for at jeg var der, for jeg har ikke vært der så mye tidligere. Jeg har innbilt meg at jeg studerer juss og menneskerettigheter, og har derfor lekt med dem som gjør det. Men uansett. Alle sa kjempemange fine ting til meg, og flere menner syntes det var veldig morsomt å ta hatten min slik at alt ble ødelagt. Men har jeg misforstått? Hvis alle skal flattere meg med å si at jeg ser bra ut og har fint hatt og at det er kjekt at jeg er med, burde de ikke spandere drinker på meg da? Jeg trodde det var sånn det virket, her i utlandet. Ikke at jeg trenger å bli spandert på, jeg hadde penger. Det er bare så innmari kjedelig å stå i kø. De andre jentene fikk drinker. De var fine de også, altså .. Men jeg tror jeg må ha misforstått noe, da jeg endte opp med å måtte kjøpe drinker til gutta.

Hva ellers skjedde egentlig i går? Jeg synes å erindre at min romkamerat og klassekamerat uoppfordret fortalte om hvor kjekt han syntes det var å bli spanket. Og at hans venn heller likte det andre veien. Jeg tror ikke de hooket opp. Jeg tror også det ble avtalt å dra på klassetur til Londons største fetisjklubb. Det høres litt rart ut i dag, men jeg tror det stemmer. Jeg husker også at min muslimske klassekamerat triumferendre kunne opplyse om at "i dag har jo alle analsex overalt". Ja, det begynner jo nesten å bli litt plagsomt, det der. Hver gang jeg skal i minibanken for å ta ut penger, så står det noen der og har seg. Eller i køen på Starbucks. Er skikkelig lei av det der.

Nå har jeg spist moonpie. Det er ikke så godt. Men det er jo tross alt chinese autumn / moon night i kveld. Man feirer det man kan.