MariaMadam

Det finnes mennesker som aldri slutter å skuffe deg, uansett hvor mange sjanser du gir dem. Men det finnes også mennesker som aldri forandrer seg, som alltid er akkurat som du forventer. Besteforeldre.

 

Etter en fin kveld ute på byen med Erica og Annie på fredag, dro jeg østover mot St Osyth lørdag morgen. Her ventet en helg med besteforeldre som vet å sette pris på sitt eneste kvinnelige barnebarn. En koselig helg med mye te-drikking, roast dinners, og leting gjennom skap og esker. Besteforeldre leter etter nyttige ting jeg kan ta med meg hjem til leiligheten, jeg leter etter det mest engelske av det engelske. Jeg fant det ikke.

 

 

 

Det jeg derimot fant var en hel boks med tomater, en til med bønner og to store courgetter. Og en litt lat og feit hund, Kizzy, "The lazy old girl formerly known as the flying cannonball". Gikten har desverre tak hurtigheten og spensten ut av henne - men det er nok tryggere sånn.

 

 

 

TERROR!!

På vei hjem, akkurat i det jeg gikk av banen på King’s Cross, gikk folk amok. Eller, sikkerthetvaktene ropte om "Emergency" og sirenene hylte. Det var bare å springe så fort man kunne ut av bygget. Det er DA du egentlig merker hvor langt under jorden du befinner deg - jeg tror det tok nesten fem minutter før jeg bar ute av stasjonen. Ganske ekkelt, du har ikke så mye sjans å stikke av, egentlig. Men denne gangen gikk det greit, og siden jeg enda ikke har hørt noe mer om hendelsen, regner jeg med at det ikke var noen selvmordsbomber der inne.  

Nå er det dags for nok en forelesning, så jeg bør komme meg av gårde. Ha en fin dag uten skuffelser!