MariaMadam

Jeg var på en seilbåt. Jeg aner ikke med hvem. Jeg trodde vi var i Norge, men det var helt til vi holdt på å kjøre rett opp på en tropisk øy. Vi måtte svinge hardt til venstre, inn i en supersmal kanal, merket med lys. Akkurat som en rullebane, egentlig. Foran oss på stranden så vi en masse folk fra Laos og Borneo som spilte cricket. De var helt sykt farlige - det er jo sånt alle vet. Men vi var nødt til å snakke med dem for å reise videre. Det var hvertfall det kapteinen vår trodde, selv om jeg visste bedre - det var jo bare å rygge ut igjen. Men ingen ville høre på meg. Vi fant to stykker som kunne tolke for oss, og gav dem en Playstation, røyk og masse nan-brød. Jeg tror det gikk bra, for det skjedde ikke noe mer. Bortsett fra at jeg fikk masse kjeft for å ha ødelagt håret til kusinen min, slik at hun ikke lenger så ut som en eskimo. For hun gjør vanligvis det.

Etterpå skulle jeg spise middag med familien min, i det kvadratiske kvarteret foran Maxi. Tydeligvis et restaurantområde jeg aldri hadde hørt om, men jeg gikk for å lete etter det likevel. Jeg fant meg en OK kvadratisk innhegning, med betonggulv, og satte meg ned for å vente. Det var vel kanskje et portrom, men men. De andre fant meg, lo av meg og deretter gikk vi på Vågen. Der sa pappa at jeg kunne få akkurat hva jeg hadde lyst på. Men i det øyeblikket fikk jeg desverre Morten Harkets syndrom. Ikke hørt om det, nei? Det er nemlig et syndrom som gjør at bittesmå ting kan gjøre veldig vondt og få svært alvorlige konsekvenser. Jeg sparket tåen min bort i noe, og fikk smerter i hele kroppen og ble lam. Ikke noe shopping, nei. 

Deretter fant jeg en invitasjon til en drømmedate i postkassen min. Jeg syntes det hørtes helt fantastisk ut, og tenkte at denne måtte jeg svare på med en gang. Men så tenkte jeg meg om, og kom fram til at det kanskje var en drøm. Og at jeg derfor burde vente med å svare til jeg våknet. Så det gjorde jeg. Jeg våknet og svarte med en sjarmerende tekstmelding. Og våknet. Denne gang på ordentlig. Sjekket "Sendte meldinger" i panikk. Phew. Hadde ikke svart på den ikke-eksisterende invitasjonen. Men det hadde nok blitt en skikkelig fin date    

Kom inn i min kropp
Kryp inn i mitt hode
Jeg kler meg naken
Jeg går rundt i ring
Kom inn i mitt sinn
Kom inn i mitt tempel
Jeg krysser fingre
Og faller til ro 

Men dagens sang er egentlig Gåte - Brudemarsj fra Jamtland. Det er bare det at den ikke har noen tekst. Da blir det litt vanskelig å dele den følelsen med dere, ikke sant?

Nå har jeg gulet ut all relevant informasjon i alle brevene og brosjyrene jeg har fått fra SOAS. Jeg har funnet ut hvilket klasserom jeg skal møte i på mandag, på hvilket campus det ligger og hvor (sånn omtrent) jeg må gå for å komme der.

Jeg har lest gjennom all reglene for leilighetene. Hvor mange overnattingsgjester jeg får ha i uken, hvor mange gjester jeg kan ha besøk av på en gang, og jeg har lest at jeg må sørge for å skaffe et bevis som gjør at jeg ikke må betale boligskatt.

Nå er det bare å vente .. Og vente .. På ting som ikke kommer, og å få dra. Nå begynner jeg å glede meg. Til å være omringet av gamle, flotte bygninger, til å handle klær og musikk på Camden, til å handle billig mat på Tescos, til å ha søndagsklubb med Guro og oppdage alt London har å by på. Forresten noen som har lyst å gi meg en Lonley Planet Londonguide i avskjedsgave?