MariaMadam

I dag har jeg lyst til å fortelle om alt som svirrer rundt i hjernemembranen min. Total utleverelse. Men det er nok veldig lite lurt.

I så fall skulle jeg skrevet om behovet for å være noens første. Eller største. På mange områder i livet.

Jeg skulle også skrevet om hvor vanskelig det er å få viktige ord ut av munnen, selv om en vet at de må ut. Men det rette tidspunktet kommer aldri.  

Og om hvor skummelt det er å gå tilbake til tid. Hvor surrealistisk det er å slå opp i en gammel dagbok og finne ut hva som skjedde akkurat denne uken for fire år siden.

Om hvor vanskelig det å vente, og hvor fælt det er å bli glemt. Da blir man heller en masekråke av dimensjoner. Påtar seg organisatorrollen, for ikke å bli utelatt. Dette er egentlig en unnskyldning og forklaring til alle som blir utsatt for det

Om hvordan det er mye lettere å snakke på MSN og spørre folk om seksualvaner og fetisjer, enn det er å spørre noen om de vil spise middag med deg, eller om de synes du er en ålreit person.

Men jeg skal ikke skrive om noen av disse tingene. Jeg skal heller fortelle dere at jeg har pakket alle klærne til London, at farfar er snill og skal kjøre ned til London med alt jeg trenger av sengetøy og kjøkkenutstyr, at Hard Candy er en sær film, og at det er Romance and Cigarettes også, men den er kjempefin. At "A short history of nearly everything" er en artig bok, at en avtale om kaffe med noen jeg ikke har sett på lenge er i boks, at å snakke med Terje på MSN er morsomt, at jeg sitter her med perfekt temperert rødvin, og at alt dette gjør en litt surrete søndag veldig mye bedre