MariaMadam

Dette er virkelig ikke min helg. Jeg trodde helgen skulle bli fin, men et stort stygt teknologimonster har ødelagt alt (sett inn ønsket kraftuttrykk her).

Det begynte i går, da jeg skulle kjøpe kinobilletter på nett.  Pleier å gå som smurt, det. Men ikke i går. For da var alt jeg gjorde feil. All informasjonen jeg oppgav, var feil. Den var jo ikke det, men det ville ingen høre på. Så jeg fikk ikke betale. Og siden jeg ikke fikk betale, fikk jeg ikke lov å besøke siden flere ganger heller. Ikke uten å skifte nettleser. Så gjorde jeg det, helt tiljeg ikke hadde flere. Haha. Så byttet jeg PC. Så prøvde jeg med alle mamma sine kredittkort. Etter EN HEL TIME fikk jeg endelig betale med mitt MasterCard som jeg har gjemt godt for emg selv, fordi det kun skal brukes i akutte situasjoner. Dette er kanskje ikke det verste som har skjedd i verden denne helgen, men det var ganske traumatisk for meg i går. Og jeg gir meg aldri. ALDRI.

Det fortsetter i dag, når jeg finner ut at mp3-spilleren min og Macen hater hverandre. Såpass mye faktisk at jeg må ut og handle iPod. For det er jo akkurat det jeg har lyst å bruke pengene på rett før jeg skal flytte og betale alt jeg får i studielån i husleie.

Videre så skal jeg inn til Lefdal for å levere et par CD’er med bilder til fremkalling. Bare for gøy så bestemmer jeg meg for å sjekke at alt er som det skal, før jeg legger CDene i riktig skuff. Og det var det jo ikke. For her er det tre av hvert bilde. Og det vil jeg jo ikke fremkalle, for det er dyrt. Så tenker jeg at jaja, jeg får bare sette i gang og velge ut de bildene jeg vil ha, da. Og gjør det. Men da er det plutselig ikke plass på CDen lenger. Selv om det nå kun er 1/3 av det som opprinnelig fikk plass på en helt lik CD. Javel, da får vi bruke flere CDer da, tenker evig optimistiske Maria. Det er da snille maskinen forteller meg at "Jeg har nå brent noen av bildene dine til CDen, start prosessen på ny for å få med resten av bildene". Og ikke gidder den fortelle meg hvilke bilder som har kommet med. Jeg holdt faktisk ut i en time. Og så gav jeg opp. Jeg får heller tegne de av med blåpapir, eller noe.  

Hva er det som skjer, egentlig? Når ble jeg sånn? Jeg har aldri sett på meg selv som spesielt evnerik, men ikke dum, heller. Hva er det jeg har gått glipp av, som alle andre vet? Tror det er på tide å flytte ut i en hule i skogen.

Vel. Det er hvertfall fint at man kan trøste seg med å kjøpe dyrt og fint undertøy man aldri har en anledning til å bruke. Jeg får sikkert mye glede av det i hulen min. 

For godt og vel .. mange .. år siden fantes det en sang som oppsummerte alt jeg tenkte og følte i øyeblikket, og som sa meg hva jeg skulle gjøre med situasjonen, i fremtiden. Det fantes ingen viktigere sang.

Jeg har ikke tenkt på sangen siden den gang, har ikke hørt den. Før i dag. The mysterious ways of iPods "Miks sanger". Hvert eneste ord, hver eneste lyd sitter fremdeles som spikret i hukommelsen. Noen tårer måtte felles, ikke fordi sangen er så fryktelig fin eller fryktelig trist (den er jo egentlig det, da) - men fordi den igjen er blitt aktuell.  Og jeg har gått i mot alt den sa jeg skulle gjøre, og som jeg sverget dyrt og hellig på å aldri gjøre igjen. Av og til er ting bare så morsomt at det eneste du kan gjøre er å felle noen tårer, av ren absurditet. Morsomme tårer.

Men det er jo litt fint å oppdage at selv en kontrollfreak som meg selv, som styrer fremtiden ned til minste detalj, kan ta så innmari feil. Og ikke var det så fælt å gjøre det, heller. Det jeg aldri skulle gjøre, altså.  

Dette skal jeg tenke på når jeg nå skal ligge og vente på å få sove. I tillegg skal jeg tenke på at kjøreturer til avsidesliggende steder i mørket er deilig, men at det er svært vanskelig å finne rett soundtrack til slike øyeblikk. Jeg skal også tenke på at det er mye bedre å bo på Vatne enn på Jørpeland. Ferjer er ikke kult.

Nattinatt.