MariaMadam

What? Både Krokodille-Steve og Jan Werner dør i løpet av to uker. Det er mer enn litt mystisk.

Eksamenslesing = mye filmtitting. I går var det klart for en ung Antonio Banderas i "Atamé!" (Tie me up, tie me down), Almodovars tvilsomme klassiker fra 1990. Hva skal man si .. Jeg har et hat-elsk forhold til Almodovar, og dette er kanskje ikke det beste han har laget. Mye hud, mye stygge mennesker, mange walkman’er og trange, utvaskede dongeribukser og ekstremt dårlige kulisser. Men det var en herlig motvekt til overromantikk med påfølgende kvaler etter to kvelder med "Before Sunrise" og "Before Sunset". Mankan bli deprimert av mindre. Se Atamé dersom du har tid og tålmodighet til det .. Da vil du lære at å kidnappe folk og binde dem fast kan få dem til å ha seg med deg, elske deg og gifte seg med deg. Særlig hvis det er en amatørpornoskuespiller.

Ellers ha rman denne uken prøvd å registrere seg ved skolen, desverre mindre vellykket da kortet mitt har en beløpsgrense som ikke lar meg betale skolepengene mine. Jaja. Jeg vurderer uansett å skifte studieprogram, så kanskje det er like greit at jeg ikke har fått skrevet under på noe enda. Men det skal sies at byråkratiet ikke er mindre her enn i Delhi. Og for de som kjenner min (manglende) tålmodighet .. Ja.

Eksamen i dag gikk vel .. under pari. På mystisk vis gikk matten greit, men ikke statistikken. Motsatt av det som pleier skje. Derfor vurderer jeg nå å bytte til en MSc i Political Economy of Development. Dvs at jeg bytter ut "Quantitative Measures" med "Research Methods", og det betyr også at jeg ikke MÅ ta tekniske fag. Men det blir fortsatt Sør-Asia all the way. Jeg vet ikke. Får bestemme meg over helgen. Jeg HATER valg.

Nå føler jeg egentlig ikke så bra, så jeg skal legge meg. Har egentlig ikke følt meg frisk på noen uker nå, så er litt bekymret. Kanskje jeg er allergisk mot England. Eller har fått en dødelig sykdom. Hvem vet. Det hjelper sikkert med litt søvn og litt mindre eksamenslesing. 

Å forresten. Her en dag så jeg verdens høyeste dame. Det er jeg nesten sikker på. Jeg rakk henne til rett under brystene. Det er sykt, det.  

Det gjør vondt å være Maria i dag. Etter seks dager på fylla, sa kroppen i dag stopp. Forelesningen i dag morges husker jeg ingenting av, det eneste jeg klarte å fokusere på var en Sudokuoppgave som selvsagt ikke gikk opp. Til og meg å dusje var vemmelig, fordi det var så varmt. Ugh.

Så, hva har helgen bragt med seg? Joda. Øl langs kanalen i Camden. Enda flere artige 60-talls plakater på veggen. Jordbærøl og GT i mitt übertrendy nabolag, Angel. Særdeles gode ideer som "Jeg er full, jeg er trøtt, jeg skal stå opp om seks timer - men jeg synes jeg bør se en film før jeg legger meg". Ikke så mye søvn nei.

Vi har hatt velkomsthelg for internasjonale studenter, med "Human Bingo" og andre idiotiske bli-kjent-leker. Det verste er at de funker. Jeg har blitt kjent med en haug med mennesker, og nesten ingen av dem er indere! Egen velkomstmottakelse hadde vi i går kveld, med "inspirerende" taler, kanapeer og store mengder gratis alkohol. Grei søndagskveld, men ikke så gøy mandagsmorgen for oss økonomistudenter som har begynt skolen tre uker før alle andre.

Romkamerater har jeg også fått. Andrew fra USA, som også går i klassen min, har avanserte og sofistikerte matvaner, og liker å slipe knivene sine under frokosten. To jenter, Rachel og Renata fra henholdsvis UK og Tyskland, er visstnok også her - men de vet jeg ikke så mye om, annet enn at de smeller mye med dørene. Fysj! Det er rart å plutselig høre masse lyder når leiligheten har stått tilnærmet tom de siste to ukene. Ikke minst å høre folk skjøge seg i rommet ved siden av ..

Nå går jeg tom for batteri her, så jeg skal være flink student i en times tid før Erica og Ole kommer til middag. Endelig et måltid uten majones! 

Skal, skal ikke. Skal ikke, skal ikke, skal ikke, skal ikke. Hele dagen lang. Skal ikke, skal ikke, men gjør det likevel. For sånn er jeg. Og angrer like bittert hver gang. Ny runde med skal ikke, skal ikke. Aldri går det.

Det har vært deilig med Åshild-besøk, som har begrenset "skal ikke" fokuset betraktelig. Vi har utforsket mitt ekstremt trendy nabolag, spist god (om kald) italiensk mat, shoppet på Oxford Street. Jeg sa til meg selv at jeg kunne bruke så mye penger jeg ville på klær - og fant ingenting! Syk verden. Nå har Åshild flyttet ut herfra, et par undergrunnsstopp lenger vest (jeg har endelig lært meg himmelretningene), men vi satser på å gjenta de sist dagers suksess over helgen også. Blant annet en skikkelig tur til Camden, og en tur til Hampstead.

Men nå skal jeg ikke treffe andre mennesker før i morgen klokken 10, for jeg skal være flink og lese til eksamen. Og det kan bli vanskelig. Da blir det nok en runde med skal, skal ikke, og jeg føler på meg allerede nå at det kommer til å bli en dyp, inderlig, angrende "skal". Haha. Om ikke annet, så er jeg hvertfall utrolig forutsigbar! 

Å være på et nytt sted resulterer som oftest i absurde drømmer. I natt skulle jeg holde konsert. Jeg skulle fremføre 20 av Tori Amos sine sanger, med norsk tekst. Men innså omtrent 15minutter før jeg skulle på scenen at a) jeg hadde ikke oversatt tekstene b) jeg kunne ikke engang tekstene på engelsk 2) jeg kunne ikke spille piano og ikke minst d) jeg kunne jo ikke synge. Det sugte litt.

Dessuten frømte jeg at jeg var på en fest der ingen kunne se forskjell på Ole og Ane Dahl Torp, at Tyler fra India hadde dratt til New Orleans og dermed blitt en ekstremt utrøykt neger og at Aditya hadde privat jet som landet i hagen min og at hodet hans var like høyt som terassen min.

Men sånn bortsett fra dette klarer jeg meg ganske fint i England. Dagene går til forsøk på å forstå matte og statistikk, ettermiddagene tilbringes med Erica og i variende grad David og Abhishek, nettene går til filosofering og rare drømmer.

Jeg har enda ikke funnet noen som tar det samme programmet som meg (litt kult hvis jeg er den eneste), men jeg har funnet supermann. Han går i klassen min. Når han har på seg briller, er han supernerd og underviser i matte. Når han tar av seg brillene er han superstud og røyker og står henslengt mot veggen med stor brystkasse. I den forbindelse må det nevnes at London også gjør at jeg finner meg selv mer og mer tiltrukket av eldre menn. Sorry, men 30-35 ser ut til å være "the Golden Age"

Nå skal jeg igjen forsøke meg på litt statistikk før jeg skal ned til Kings Cross og lete etter Åshild som kommer på besøk , men før jeg går så må jeg gi en liten hyllest til Kristin søskenbarn som gjorde verden til et midlertidig bedre sted i helgen, da han egenhendig arresterte 50 Cent. Godt jobbet - arrester en 20-30 gangsterrappere til, så kan jeg begynne å høre på radio igjen!

 

.. to feel better.

Når man er litt forkjølet, ting ikke går helt som det skal, og man befinner seg i en stor stor by hvor man ikke kjenner så mange. Da er det deilig å ha stearinlys som lukter jordbær, kanel og mandarin, fin hvit neglelakk, body lotion som gjør deg brun, te med etisk og kjempedeilig honning - og vissheten om at hele tre venner er på vei til London denne uken.

Da kan det bare være med forkjølelsen, de umulige hjemmeleksene, oppvasken, den ekstremt dyre klesvasken, folk som går under jorden og myggstikkene.

Nå lukter alt godt, klærne er rene og jeg skal sove. Med ørepropper.

Nattinatt.

Å, forresten: den røde streken på bildet er en voldtektsalarm. Og som dere sikkert lurer på: nei, man kommer ikke borti den hele tiden. Og dersom en skulle gjøre det, så tror jeg det også går helt greit. Men jeg skal innrømme at jeg holder meg ganske langt til venstre hver gang jeg befinner meg der inne. 

Det finnes mennesker som aldri slutter å skuffe deg, uansett hvor mange sjanser du gir dem. Men det finnes også mennesker som aldri forandrer seg, som alltid er akkurat som du forventer. Besteforeldre.

 

Etter en fin kveld ute på byen med Erica og Annie på fredag, dro jeg østover mot St Osyth lørdag morgen. Her ventet en helg med besteforeldre som vet å sette pris på sitt eneste kvinnelige barnebarn. En koselig helg med mye te-drikking, roast dinners, og leting gjennom skap og esker. Besteforeldre leter etter nyttige ting jeg kan ta med meg hjem til leiligheten, jeg leter etter det mest engelske av det engelske. Jeg fant det ikke.

 

 

 

Det jeg derimot fant var en hel boks med tomater, en til med bønner og to store courgetter. Og en litt lat og feit hund, Kizzy, "The lazy old girl formerly known as the flying cannonball". Gikten har desverre tak hurtigheten og spensten ut av henne - men det er nok tryggere sånn.

 

 

 

TERROR!!

På vei hjem, akkurat i det jeg gikk av banen på King’s Cross, gikk folk amok. Eller, sikkerthetvaktene ropte om "Emergency" og sirenene hylte. Det var bare å springe så fort man kunne ut av bygget. Det er DA du egentlig merker hvor langt under jorden du befinner deg - jeg tror det tok nesten fem minutter før jeg bar ute av stasjonen. Ganske ekkelt, du har ikke så mye sjans å stikke av, egentlig. Men denne gangen gikk det greit, og siden jeg enda ikke har hørt noe mer om hendelsen, regner jeg med at det ikke var noen selvmordsbomber der inne.  

Nå er det dags for nok en forelesning, så jeg bør komme meg av gårde. Ha en fin dag uten skuffelser! 

Camden er en artig plass. I dag har jeg vært i Camden med min eneste venninne foreløpig. Jeg har kjøpt veldig mange ting som er ganske rosa. Dette er noe ganske nytt for meg, og jeg vet ikke helt hvordan det har skjedd. Men det funker? Jeg har nå et jenterom. Men på en bra måte.

Det er kult å være gother i Camden, og punker. Eller begge deler på en gang, kanskje. Synd jeg ikke er noen av delene. Jeg tror jeg lett kunne blitt en punkejente i miniskjørt og kjoler og korsetter (okay, punke-goth da). Bare så synd at de har så stygge sko. Svære, høye, klumpete støvletter med spenner på. Ugh. Og så tror jeg at de lukter litt ekkelt.

Nå har jeg hvertfall vært i Camden, på skikkelig. Artig, artig, og farlig, altfor mye å bruke penger på. Ole kommer til å ha problemer når han flytter hit, selv om han sikkert ikke har like lyst til å kjøpe korsetter og skotskrutete miniskjørt som det jeg har.

Neste stopp på min og Ericas "oppdage London"-runde er Covent Carden - selv om Lonely Planet ikke sier at der bra. Fuck Lonely Planet. Så tøff kan jeg nemlig være, for i dag har jeg løst mattestykker foran 70 andre mennesker.  

Hva er den røde streken på veggen?

 

Å, fysj, det så stygt ut med bilder. Menmen.

Her kommer badet mitt; det er lite, men det gjør nytten. Og hyllen har jeg montert helt selv, med kinesisk bruksanvisning.

    

 

 Hah. jeg fikk det bedre til nå. Tre bilder av bad og et av gangen. Jeg bor inn første døren til høyre.

Jeg har ikke så mye å berette fra London i dag, har brukt dagen på mattelekser og å kjøpe strykejern. Fikk med hullemaskin på kjøpet. Wuhu.

Ellers venter jeg på post, fra flere kanter. Den ene postkassen vet jeg hvor er og den sjekkes ofte, men der kommer det ikke noe. Den ordentlige postkassen har jeg ikke funnet ennå. Der er det på vei. Jeg hater å vente.  

Det tordner. Samtidig som det er fyrverki ute. Artig.