MariaMadam

Oj, der gikk det en måned.

Jeg er en lat blogger. Jeg sier jeg ikke har tid. Det er ikke bare fordi jeg er travel, men fordi jeg også er fryktelig flink til å kaste bort tid. På å kikke på folk ut vinduet. Smøre meg inn med fuktighetskrem. Eller rett og slett bare sitte på sengen min. Sånn er jeg bare. Beklager.

Litt nytt har jo skjedd. Blant annet flytter jeg til New York i august. Plass å bo har jeg endelig skaffet meg, på Financial District. Ikke det mest spennende, men rent, fint, oppegående mennesker og en ikke altfor avskrekkende pris.

Allergier har jeg pådratt meg. Plutselig dreier alt i livet mitt seg om magen min og hva den vil og ikke vil ha .. Den vil ikke ha melkeprodukter. Den vil ikke ha korn. Den vil ikke ha sukker. En fantastisk slankekur, men fryktelig kjedelig. Jeg er lei av å lese innholdsfortegnelser. Jeg savner yoghurt, caffe latte, brød, pitabrød, pizza, pasta .. Alt som er godt. Soyamelk er æsj, soya latte går til nøds. Rismelk er egentlig ganke ok. Jeg håper dette går over.

Demningene i India står desverre enda. Det gir meg noe å skrive om, selv om ordene ikke akkurat renner som elven Narmada fra fingertuppene mine ..

Over og ut. 

Toget kjører inn på Euston stasjon. Han står på platformen, kikker inn, kikker rett på meg, smiler til meg. Han kommer inn i vognen, setter seg på skrå ovenfor meg. Vi utveksler blikk, smiler. Et underlig ærlig smil, et sjenert men vennlig og interessert smil. Jeg smiler tilbake, ser bort. Jeg ser på damen foran meg. Hun har et ungt ansikt, med en litt umoderne klipp. Hendene og føttene hennes ser ikke ut til å tilhøre henne. Huden henger over dem, de er dekket av tykke blodårer, furet og værbitt kanskje, men ikke gamle. Det stemmer ikke helt.

Jeg ser opp igjen, han ser opp også, smiler. Vi ser opp, ned, smiler, ser bort, opp og ned og bort igjen. Det er det beste smilet jeg har sett på lenge. Det kribler i magen, jeg blir sjenert, jeg klør meg på halsen, jeg fikler med iPoden. Han tar fram skoleboken sin. Opp og ned og bort. Vi ler litt.

Det er en underlig togtur. Londonerne ser ikke på hverandre, de anerkjenner ikke andres tilstedeværelse, de tillater seg ingen øyekontakt. I et fundamentalistisk regime hadde vi sikkert blitt møtt med en dødsdom.

Jeg skal av på neste stopp, jeg pakker sammen. En liten stund ser det ut til at han gjør det samme. Men nei, jeg går av og det gjør ikke han. Men han snur seg etter meg, han følger meg med blikket, smilet er blitt et litt trist smil nå, men ivrig likevel. Jeg snur meg ved enden av perrongen, og han ser fremdeles. Jeg smiler et siste smil, før jeg runder hjørnet og bommer på trappen.  

Deep Funk Night og bursdagsfest for Tedesco og Cunha på Madame Jojos.

 

Cunha, Tedesco og Quintana.  

 

Daphne, Maria, Maria og Kika. 

Vanessa, seriemorder, Rachael. 

Bernd og meg. 

 

Econ Avslutningspicnic i Hampstead Heath, påfølgende bading i andedam.

 

Brasilianere i speedo og med trekkspill. Vanessa og meg. Cuncha, Quintana og Elisa ved andedammen.  

Andrew, Michael, Paco, Hussein, ukjent, ukjent, Phillip, Joao, Bernd, Neil, Simone. Meg, Elisa, Gisela, Lycia, og til slutt Vanessa. Sykkel. 

Helg oppsummert. 

 

Nå har det gått en uke siden jeg var ferdig med alle eksamener, og tro det eller ei, jeg begynner allerede å tenke på å studere og jobbe igjen. Har vært på biblioteket og hentet meg et lass med bøker til masteroppgaven, jeg koste meg med "The Development Dilemma" og involuntary resettlement til frokost.

Etter eksamen var det bursdagsferiringer i fleng, i tillegg til en fryktelig kald picnic i Hyde Park.

Annie, Daphne og Erica fylte alle noen-og-tjue år, og det ble feiret behørig med .. frokost. Har funnet en herlig kafé som serverer frokost til langt på dag, og ikke bare den ekle engelske varianten. Nei, eggs benedict med røkelaks og pannekaker med maple syrup og breakfast smoothies med korn i .. Nam!

BURSDAG 

 

Maria, Erica, Daphne, Maria, Annie og Vanessa 

 PICNIC

 Andrew lukter på rosene. Ellers, mine flatmates Sebastian, Claire, Renate og Rachael.

 

 

Kalde og i bakrus; Maria og Andrew. På vei til pub’en; Sebastian, Claire, Rachael, Andrew.  

Men før jeg tok fakk på studiene nok en gang, var det dags for en liten tur til kysten for å besøke Granny og Granddad, sammen med Erica. Den opprinnelige planen var å slikke sol på stranden .. Men slik skulle det ikke gå.

 

 Men da er det greit å ha Upwords. Og når man taper kan man skylde på manglende native fluency i engelsk.

Og helt til slutt .. Bursdagsmiddag for Erica på herlig tyrkisk restaurant i Exmouth Market. Jeg hadde blitt ekstra blond og ekstra lite krøllete for anledningen.

Maria, Georg, Andrew, Matilda, Kika, Jilua, Daphne og Erica. 

Det var livet i London kjapt oppsummert. Nå skal jeg kose meg med India, infrastruktur og tvangsflytting.  

På vei til siste eksamen, Andrew og jeg.

 

 

Et år med nitidig lesing og studering munner ut i 16 spørsmål. 8 eksamener, 2 timer. 16 timer, 16 spørsmål.

En smakebit?

"Recent developments in the quantitative investigation of inequality have not improved our understanding of the relationship between inequality and growth. Discuss"

"Should industrial policy only be concerned with further liberalisation of markets? Explain your answer." 

"What light do the two fundamental theorems of welfare economics shed on the workings of a market economy?"

"To what extent does the information theoretic approach to microeconomics break with the traditional neoclassical approach and with what results?"

"Under what circumstances, even in the presence of rational expectations, might a model of exchange rate movements give rise to overshooting? What are the implications of ths for exchange rate policy?"

"Whilst the theory underpinning IMF Financial Programming has evolved, it has alwas been too little, too late. Discuss."

"Evaluate the claim of Acemoglu and others that stable property rightsand low expropriation risk are necessary preconditions for economic development"

og 

"Explain how corruption may be related to different types of state failure. How does your analysis help to prioritise the aims of anti-corruption policies in developing countries?"

Men så er det ferdig. En sommer med oppgaveskriving gjenstår.  

 

I morgen skal jeg ha eksamen i "Growth and Development". I morgen må jeg vite hvorfor mange er fattige og hvordan vi kan gjøre dem rike. Men hva sier mannen i gata? Hva tror dere som ikke studerer utviklingsproblematikk? Hva skaper fattigdom? Hvem er de fattige? Hva kan løfte dem ut av fattigdommen? En morsom oppgave for meg som sikkert sitter på andre svar enn dere. Kanskje ikke så morsomt for dere som ikke bryr dere særlig om slikt, men gi meg noen tanker likevel? Så kanskje jeg gir dere svaret.

T-skjorten man ikke kan kaste, selv om man ikke har fått den på siden man var ti år gammel. 

Bildet man ikke klarer å ta ned fra veggen, selv om man ikke utstår den som er på det.

Sangen man aldri klarer å fullføre, "Neste sang", fordi den har fått ny betydning. 

En kvittering som egentlig ikke sier noe som helst.

En venn du ikke lenger kan snakke med men som du beholder fordi du ikke kan forestille deg hvordan det ville vært uten ham. 

Og så ..

Klokken man ikke klarer å stille tilbake til lokal tid fordi den forteller deg hvor du burde vært og hvor du skulle vært, der hvor drømmene var. Men drømmer skal de forbli, but the truth is, de er vel nærmere mareritt;

Minnene du ikke klarer å la være å dra frem, fordi den ulmende vonde følelsen som vokser i magen er helt nødvendig, det må bli vondt før det kan bli godt.  

Men så er det noen små ting som du har tatt vare på så lenge du kan huske. Og de sier ikke lenger noen ting. Det ulmer ikke noe sted.

Bildet av figuren han tegnet på deg, den første kjæresten, den som betydde "Jeg er glad i deg". Smykket med fiolen på. Skjerfet du ikke kunne leve uten. En CD du måtte spille hver eneste kveld i flere år for å få sove. Helt borte. Hvor ble de av?

Mange små ting. To store eksamener. Og én stor fest.  

 

Er det sikkerhetsnettet ditt som har fått deg dit du er i dag, eller er det nettopp nettet som hindrer deg i å gjøre det du aller helst vil?

Sikkerhetsnetttet kan være en forbannelse. Et trygt sted å reise tilbake til hvis dine halvhjertede forsøk feiler. For det er ofte akkurat det som skjer - vissheten om at en har noe å falle tilbake på får en til å legge mindre arbeid ned i det som burde være hovedfokus. Du heiser ikke alle seilene dine for en potensiell kjærlighet hvis du vet at du alltids kan gå tilbake og få ham til å varme deg. Du gir ikke alt for den jobben dersom du vet at du kan leve et komfortabelt liv med en litt mindre spennende en. Kanskje tar jeg feil. Kanskje hadde jeg vært enda lengre unna målene mine dersom jeg ikke hadde et nett i det hele tatt. Hvis jeg ikke visste at andre stolte på mine avgjørelser, og at de ville støtte meg selv om jeg tok upopulære valg. At noen ville låne meg penger dersom det gikk fryktelig galt. At noen ville lese gjennom oppgaven min hvis jeg virkelig trodde jeg kom til å stryke.

Litt etter litt så forsvinner nettene, maskene blir videre og sjansen for at jeg faller gjennom blir større. En dag så slutter den du alltid kan stole på til å gi deg akkurat den tilbakemeldingen du trenger, det komplimentet du så absolutt behøver, å gjøre det du forventer. Responses uteblir, og du må gjøre det selv. Opp og stå! Ingen krykker. Ikke noe nett. Bare deg. 

Da gjenstår det bare å se hvor det hele ender? 

Våkner. Leser gjennom White’s test, Park’s test, Goldfeld-Quandt test .. Ikke Breusch-Pagan test. Noe jeg skal angre på senere.

Går til skolen med mine kjære romkamerat Andrew. Vi sier ikke så mye. Jeg har Norrøna jakke og en altfor stor og vid joggebukse. Ikke bunad. Det regner. Jeg blir helt gjennomvåt innen vi kommer til skolen. Typisk søttende mai.

Eksamen. Ser de første ansiktene på fremste rad, skjønner at noe er galt. Hvor er Whites test og Park test? Breusch-Pagan? Det var da som svarte. Matrix spørsmål under hypotesetesting? Det skal da ikke gå an. Det ble ikke mange sidene, nei. Men det gjorde ingenting. Jeg bryr meg ikke lenger. Motivasjonen er borte. Borte vekk.

Hva så? En halvtimes fantastisk massasje på trappene utenfor skolen. Månedens høydepunkt. Kjekke gutten som ikke er noe kjekk har fremdeles den samme buksen på seg. Hver eneste gang jeg har sett ham. Samme buksen. Litt ekkelt. Den har rar glidelås.  

Espresso frapuccino skinny. Sudoku. Buksegutten sier kudos for playlisten min. Månedens nest beste. Jeg får en fortune-fish av Den Andre Maria. Den krøller seg sakte i hånden min. Til slutt krøller den seg helt opp. "You are passionate". Det var da som faen.

Hjem. Fremdeles tidlig. Ikke noe buekorps. Ikke noe vanlig korps heller. Ingen pølse, ingen is, ingen øl. Sove. Sooooove. Middag. Pasta med pesto og ost. Migrene. Sove litt mer. The Daily Show. Vi spiser opp Rachael sin sorbet. Hun har ikke merket det enda.  

SUPER MARIO! Jeg taper suverent mot alle. Men det er første gang på over 10 år, så det er greit. Du-du-du-du. MÅ .. FÅ .. SPØRSMÅLSTEGN. Dumme bananskall. Game over. Vel, det var på kinesisk, men jeg antar at det var det det betydde.

Der har dere det. En vanlig dag i London. Den andre 17 mai utenfor Norge på rad. I fjor var det i en liten landsby i Himalaya, som luktet svovel, og hvor alkohol var forbudt. I år var det London. Ikke like langt borte, men likevel ..

Snart kommer jeg hjem og hilser på.

 

Flere har etterspurt en oppdatering på livet mitt i London, der jeg skriver om skikkelige ting. Okay, værsågod.

Tre av åtte eksamener er overstått. Jeg står opp klokken ni, leser til midnatt. Innimellom spiser jeg, drikker altfor masse kaffe og har generelt vondt i hodet. Magen blir større og større siden jeg ikke har tid til å bevege på meg. Og den ene migrenen følger den andre.

Når jeg ikke leser, har jeg panikk. For å stryke på eksamen, og for å være ferdig med eksamen. Da skal man begynne å søke jobber. Det er ikke lett når en ikke engang vet hvilken verdensdel man vil bo i. Og ikke har man noen erfaring å skilte med heller. Ubetalte internships ser ut til å være eneste løsning, men er man virkelig klar for enda et år med svært trange kår?

Videre er man redd for å forlate venner og kjente nok en gang, starte på nytt enda en gang. Livet i London er generelt bedagelig, man er alltid omgitt med en masse hyggelige mennesker. Man er redd for å være helt mutters alene på et veldig kaldt sted. Man er redd for å bli glemt av alle man kjenner nå, og å være en fremmed når man (dersom man) kommer tilbake.  

For å toppe det hele har man konstant dårlig samvittighet, uten helt å vite hvorfor. Litt fordi man har såret mange mennesker. Litt fordi man har skuffet andre. Og fordi man bærer på andre menneskers hemmeligheter og er redd for å røpe dem.

Og sånn går nå dagene.

På den positive siden kan det nevnes at jeg er den eneste som vet om det hemmelige forholdet mellom to av de jeg bor med, og at alle andre i leiligheten i det siste har blitt veldig nysgjerrige og stiller dem mange interessante spørsmål. Det er stor underholdningsverdi i å se dem forsøke å bortforklare alle lydene og tilfeldighetene. Men en dag kommer jeg til å røpe meg, ubevisst, og jeg har dårlig samvittighet allerede før det har skjedd.

Nå er klokken altfor mange, hvis hodepinen tillater det så skal jeg sove, slik at jeg kan lese videre i morgen og være klar til eksamen mandag, tirsdag og torsdag. Og tirsdag og torsdag uken etter. Deretter er det fri. Kanskje kan jeg skrive noe mer spennende da. Hvis solen kommer frem og jeg kan leve det bohemlivet jeg drømmer om.

Natt-natt.